IKKE BARE SYRIA: Vi må også undersøke hva som har skjedd i land som Mali, Nigeria, Sudan, Sør-Sudan og Eritrea, skriver artikkelforfatteren. Bilder viser en sudansk flyktning i den gigantiske leiren i Calais i Frankrike, som har fått kritikk på grunn av dårlige forhold. Foto: Philippe Huguen / AFP / NTB Scanpix
IKKE BARE SYRIA: Vi må også undersøke hva som har skjedd i land som Mali, Nigeria, Sudan, Sør-Sudan og Eritrea, skriver artikkelforfatteren. Bilder viser en sudansk flyktning i den gigantiske leiren i Calais i Frankrike, som har fått kritikk på grunn av dårlige forhold. Foto: Philippe Huguen / AFP / NTB ScanpixVis mer

Å gjøre flyktningene til det som er suspekt er et feilskjær.

«Friskmelder» avisenes dekning av flyktningkrisa.

Meninger

Sosiolog Kjetil Rolness, tidligere pressegeneral Per Edgar Kokkvold og fagbladredaktør Helge Øgrim mener alle at pressen svikter sitt kall. Det gjør jo pressen altfor ofte. Men når det gjelder flyktningene, tar de feil. Journalistikken har ikke abdisert, den har blitt mye bedre. I stedet for bare å omtale asylsøkere og flyktninger som tall og politisk hestehandel, har man fått mer fokus på hvem, hva og hvor. Og hvordan.

For å utdype: Jeg synes, i motsetning til Rolness, Kokkvold og Øgrim, at dekningen i løpet av sommeren har blitt bedre, den har gått dypere, den har vist oss akkurat hvor vanskelig flyktningproblematikken er. Dagens Næringsliv har hatt magasinsaker som viser smuglernettverkene i Libya, NRK har hatt temakveld hvor de viser hvor flyktninger kommer fra, mer av veien, problemene underveis og mottakelsen i Europa. Også aviser som vanligvis ikke har store utenriksseksjoner har brukt de stille sommermånedene på å sende korrespondenter til «førstelinja» - mottaket på italienske eller greske øyer, Libanon og Tyrkia. Både TV2 og NRK har hatt sine team på plass når våte og livredde flyktninger har tumlet i land. Møtene med flyktninger, dem det faktisk gjelder, har ikke gjort journalistikken dårligere, den har gjort den veldig mye bedre.

Det kan jo være enkelthistorier man burde vært mer kritiske til, og man skal selvsagt utøve vanlig kildekritikk. Og ikke minst ligger det stort potensial i det Kokkvold etterlyser, mer journalistikk på de bakenforliggende årsakene til at verden nå har et rekordhøyt antall flyktninger. Dette krever at vi både ser på utviklingen i Syria og Irak, at vi følger opp Afghanistan, at vi undersøker hva som har skjedd i Mali, Nigeria, Sudan, Sør-Sudan, Eritrea og Burma. Og i disse landenes nærområder. For det er ifølge FNs høykommissær 60 millioner flyktninger i verden. Det er ti millioner flere enn ved utgangen av 2013.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De aller fleste av disse flyktningene befinner seg fortsatt i sitt eget land og i naboland. I løpet av året har antall flyktninger i Tyrkia økt fra to millioner til over tre millioner. Også et land som Sudan har to millioner flyktninger, nabolandet Etiopia én million. Pakistan har i overkant av to millioner, og Afghanistan har halvannen million. Det er når disse landene ikke lenger klarer å håndtere store mengder flyktninger at folk legger på vandring til kaldere strøk. Så her kan godt norske journalister følge bedre opp.

Men i det store og hele har det kommet fram langt flere nyanser i løpet av denne sesongen (april til november) enn tidligere. Det ser ut til at en del tar dette tungt. Det er jo mye lettere å forholde seg til flyktninger når de er tall, eller kan dyttes inn i regneark. Det vet de av oss som har intervjuet flyktninger i årevis, der de i hovedsak er, på flukt internt i sine egne land eller i naboland. Men vi vet også at det å bare fokusere på lidelse, håpløshet og død kan ha utilsiktet effekt. Kan det ha skjedd i denne saken, er det det som ligger bak de tre nevnte herrers indignasjon?

Man får en variant av «compassion fatigue» - et uttrykk man har brukt om den følelsen som brer seg hos publikum når de får for mange lidelseshistorier. Uttrykket oppsto i kjølvannet av de mange sultkatastrofene på Afrikas horn på 1980-tallet, da døende barn med fluer i øynene opptrådte litt for hyppig i tv-kanalenes kveldssendinger. Ved bare å fokusere på lidelsen, virker alt håpløst, og ofrene fremmedgjøres.

Bildene av sultne barn mobiliserte i første omgang til forsendelser av nødhjelp (på godt og vondt kan man tilføye). I neste omgang førte det til en reaksjon, til kritikk som var nødvendig. Men det førte også til at noen lukket øynene og ikke ville se. Barna på Afrikas horn ble en stereotypi. I stedet for å føle medfølelse med dem, ble de en masse - en masse som det uansett var håpløst å hjelpe.

Det kan virke som om de som mener norsk presse har abdisert i denne saken har fått et snev av følelsestrøtthet, de føler det ikke blir stilt nok spørsmål ved elendigheten, de ønsker at journalister er mer kritiske til enkeltskjebner som vandrer tynnkledd gjennom et alt kaldere Europa eller fiskes ut av høststormenes Middelhav. Jeg går ut ifra at de ønsker en mer kritisk dekning for at man bedre skal kunne holde noen ansvarlig, for at man skal kunne komme fram til løsninger. For bedre å takle det som nå skjer.

Når noe ikke fungerer, når noe går til hundene, så skal pressen finne ut hvem, hva og hvorfor. Men da er jo det å være spesielt kritisk til flyktningene selv og deres historier noe underlig. For det er jo ikke flyktningene som er de mektige i denne saken, det er ikke de som har kontroll på situasjonen, og det ikke er slik at de alle adlyder en slags felles skjult befaling (som noen synes å tro når de bruker ord som «invasjon» eller «overtakelse» om flukten). Selv om noen av asylsøkerne og flyktningene egentlig er økonomiske migranter, er de likevel ikke den sterke part i dette dramaet. Både flyktninger og dem søm søker et bedre liv er fanget i et enorm nett spunnet av andre.

De mektige, de ansvarlige, i denne saken er jo europeiske myndigheter, russiske myndigheter, FNs medlemsland som ikke klarer å dekke Høykommissærens behov for bistand, de krigførende parter og autoritære regimer på tre kontinenter. Våre egne myndigheter, som ikke klarte å planlegge for en økt tilstrømming, før den faktisk banker på døra. For løsninger er jo ikke noe som kan implementeres på Svinesund i denne saken.

Å gjøre flyktningene til det som er suspekt i denne saken, er et feilskjær. Det er en flukt fra det som faktisk akkurat nå er virkeligheten. Ansvaret ligger ikke hos flyktningene, det ligger hos dem som ikke kan enes om hvordan vi skal håndtere at 60 millioner mennesker er på flukt. Å gjøre flyktningene i seg selv til problemet gjør det selvsagt enklere å fortsette å ikke gjøre noe. Å redusere asylsøkere og flyktninger til tall i kolonner, som vil oppføre seg slik eller slik, 86 år etter at de først kommer til landet (de lever visst lenger enn de fleste av oss), må man gjerne gjøre. Det gjøres jo også, hele tiden. Om noen ikke har fått med seg dette, må det være fordi de ikke følger så godt med. Men å ha hele fokuset der, tilslører mer enn det opplyser. Det fratar de ansvarlige ansvaret. Derfor bommer kritikken fra Rolness og Øgrim, og dels Kokkvold.

Det er ikke flere revolverintervjuer med flyktninger som trengs her, det er en dypere forståelse av hva som skjer utenfor landets grenser og en kritisk tilnærming til dem som faktisk kan gjøre noe med det. Om de sitter i Brussel, New York, Oslo eller Addis Abeba.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook