Å gjøre kvinnen til en fiende

En konkurranse om hvem som har det verst av mann eller kvinne skaper bare tapere.

POPULISTISK: «Er det noen som er late i denne sammenheng er det Rolness selv, som gjør det lett for seg ved å skape populistiske uenigheter mellom kjønn, i stedet for å være reelt, inderlig og ærlig politisk uenig i mitt og andres prosjekt», skriver Linn Stalsberg, forfatter av boka «Er jeg fri nå?». Foto: Nina Hansen
POPULISTISK: «Er det noen som er late i denne sammenheng er det Rolness selv, som gjør det lett for seg ved å skape populistiske uenigheter mellom kjønn, i stedet for å være reelt, inderlig og ærlig politisk uenig i mitt og andres prosjekt», skriver Linn Stalsberg, forfatter av boka «Er jeg fri nå?». Foto: Nina HansenVis mer
Meninger

Kjetil Rolness skriver interessant om likestilling og den nye mannsrollen som følge av 40-års kvinnekamp i Dagbladet lørdag 15. juni. Heldigvis for meg, tar han utgangspunkt i ei bok jeg nylig har skrevet, for når man skriver en debattbok er det jo nettopp debatt man ønsker. Så langt er alt bra, men så er det jo noe som ikke er bra også, og det er Rolness uvilje mot å forstå bokas overordnede budskap, ta lettvint på statistikken han bruker, og enda verre: å mane til kjønnskamp mellom menn og kvinner. En konkurranse om hvem som har det verst av mann eller kvinne skaper bare tapere.

Skal man tolke kommentarene Rolness har fått på sosiale medier i etterkant av kronikken, er det svært mange som nå igjen får utløp for sitt agg mot feminismen. Jeg synes mengden av slike kommentarer burde lyse som en varsellampe mot Rolness og få ham til å lure på hva han vil oppnå med å skape slike fronter mellom kjønn, utover nye rekorder i klikk, delinger og «likes» samt forutsigbare kommentarer rundt hvor «herlig politisk ukorrekt» dette er. Slike vepsebol som oppstår når feminisme blir tema på sosiale medier kan vippe hvem som helst av pinnen og gjør det lite fristende å delta i offentligheten i det hele tatt.

Det pussige med Rolness? motstand mot mitt prosjekt, er at vi i grunnen har noenlunde samme utgangspunkt. Jeg kjenner godt til den samme statistikken han bruker. Hvorfor, undret jeg (som han), er det flest kvinner som jobber deltid, men er mest sykmeldte og som snakker om tidsklemme? Hva er det egentlig det vi kaller tidsklemma handler om? Er den reell?

Jeg konkluderte med ja, for begge kjønn. Han med nei, i alle fall når det gjelder kvinners hverdag.

Når jeg snakker om kvinnefrigjøring i boka drar jeg i samme åndedrag fram ord og begreper som muligens gjør at Rolness muligens skvetter litt i sitt klasseløse univers: Et krav om sekstimersdag for alle og et blikk på ham og henne som har helt andre jobber, jobbtider, pendleravstander og fysiske krav i sitt arbeid, enn min og Rolness? skrivebordstilværelse. Med andre ord: Vi må ha med et klasseperspektiv når vi snakker om tidsklemme og arbeidsliv, og når vi som feminister spør oss hva frihet og arbeidsliv er i dag.

Kan vi ikke diskutere andre måter å organisere samfunnet på, enn å insistere på at vi alle bør jobbe stadig mer? Ikke minst av hensyn til miljøet, klimaendringer og den tilhørende forbrukergalskapen i vår kultur. Og kan ikke feminismen da, spør jeg, være en kraft for oss som ønsker en slik endring? En endring mot kortere arbeidsdager altså, og ikke mot et husmorliv, slik man gjerne misforstås. Dette er bokas overordnede budskap som Rolness har oversett. Alternativt har jeg ikke klart å gjøre meg forstått, noe som jo opplagt er en mulighet.

Hva med alle tallene Rolness krydrer kommentaren med? Statistikken er hentet fra SSBs «Tidene skifter - tidsbruk fra 1971 - 2010» av Odd Frank Vaage, og er korrekte. Likevel er det verdt å merke seg hva Vaage selv skriver i forordet: Tallene gir et bilde på gjennomsnitt og tendens av tidsbruk på samfunnsnivå - og er ingen fortelling om hvordan hverdagen oppleves for den enkelte. Nettopp derfor benytter jeg i boka flere studier for å forstå hvordan hverdagen oppleves for den enkelte, der under tallene. Dette er god feminisme for meg: å lytte til vanlige folk og ta dem på alvor i deres fortellinger, ikke avvise dem med en tallrekke som latterliggjør deres livshistorier som klaging.

Om kvinner skal fortsette å øke arbeidsinnsatsen utenfor huset og menn skal fortsette å bidra mer hjemme uten å forkorte arbeidsdagen vil hverdagen for småbarnsforeldre om ti år (når neste tidsbrukundersøkelse gjøres) bli nær umulig å få til. At menn statistisk, ifølge Rolness, er mindre på jobb i dag, skyldes at det er færre menn i arbeid i dag enn på 70-tallet. Ser man på dem som jobber, er arbeidsdagen inkludert reisetid nøyaktig den samme for menn i dag som for førti år siden.

SSB viser i denne statistikken at menn jobber nøyaktig like mye i dag som før - i tillegg til mer innsats hjemme. Kvinner jobber like mye, men har flyttet to timer av arbeidsinnsatsen fra ikke-inntektsgivende arbeid hjemme til lønnsarbeid ute.

Denne statistikken, og Rolness? kommentar gjør lite annet enn å bekrefte temaet i min bok, nemlig at nye forventninger til kvinner og menn gjør arbeidsbyrden totalt høyere for både kvinner og menn. Derfor må det strukturelle endringer til for å lette hverdagen for begge og for barna, mener jeg.

Likestilling er ingen «konkurranse» om hvem som har det verst. At også menn begynner å oppleve tidsklemma, bør være grunn til bekymring og utgangspunkt for å endre kursen.

Rolness viser selv til en YS-undersøkelse som viser at menn føler mest misnøye i balansen gjennom jobb og hjem. Nettopp slike nye fakta burde mane til felles kamp om andre hverdager for begge. For det kan vel ikke være slik at disse YS-mennene rett og slett bare klager?

Siden syttitallet er det kvinnen som har opplevd størst endringer i hverdagen, det bekrefter også statistikken. Dette er hovedgrunnen til at jeg i denne boka har størst fokus på kvinner, slik Rolness påpeker. Dette skriver jeg da også om og begrunner. I en annen bok kan det bli et annet fokus.

Til slutt et hjertesukk, over en type retorikk man dessverre ser stadig oftere, om som Rolness med den største selvfølge etteraper: Sykmeldte kvinner er ikke egentlig syke. De er oppmuntret av venninner til å sykmelde seg skriver han, altså antar jeg, de lurer legen trill rundt for å få utløp for sin iboende latskap. Rolness snakker her om folk jeg kjenner, som vi alle kjenner. Hva ønsker Rolness å oppnå ved å latterliggjøre og ydmyke kvinner som er syke?

Er det noen som er late i denne sammenheng er det Rolness selv, som gjør det lett for seg ved å skape populistiske uenigheter mellom kjønn, i stedet for å være reelt, inderlig og ærlig politisk uenig i mitt og andres prosjekt. Tross alt har jeg ikke funnet opp noe som helst krutt: løsninger og problemstillinger jeg skisserer i boka er forankret i noen av våre største fagforeninger, mange politiske partier og gjennom et utall forskningsrapporter. Så må man gjerne ta til motmæle og være uenig, men være tilsvarende klar over at det finnes krefter i et samfunn som tjener på sannheten om at kvinner klager og egentlig ikke er så syke som de hevder. Arrogansen som ligger i å avfeie folks opplevelse av egne liv som «sutring», i samme gate som LO-leder Gerd Kristiansen nylig gjorde, må sies å være rimelig bakpå.

Kvinner klager, skriver Rolness, i sin egen klagesang. Mitt prosjekt i bokform er det motsatte: Jeg anser det ikke som klaging når de mange kvinner, og de stadig flere menn, som nevner en tidsklemme gjør det. Jeg tenker heller at de er på sporet av et jag i vår tid jeg ønsker å bremse, for eksempel da ved kortere arbeidsdag for alle.

Debatten er avsluttet fra min side. De som vil vite mer kan lese boka.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.