MULIG KULTURENDRING: Det kan virke som om det er i ferd med å skje en kulturendring. Denne uka kom enda et nasjonalt krav fra Forsknings- og høyere utdanningsminister, Iselin Nybø. Foto: Fredrik Hagen / NTB Scanpix
MULIG KULTURENDRING: Det kan virke som om det er i ferd med å skje en kulturendring. Denne uka kom enda et nasjonalt krav fra Forsknings- og høyere utdanningsminister, Iselin Nybø. Foto: Fredrik Hagen / NTB ScanpixVis mer

Høyere utdanning:

Å ha en god lærer er ikke mindre viktig ved universitetet enn på videregående

De som bruker mest tid på å utvikle seg som utdannere stiller bakerst når jobber skal besettes. Heldigvis ser dette ut til å kunne endre seg.

Kommentar

Å ha en god lærer er ikke mindre viktig ved universitetet enn på videregående. Antakelig er det enda mer avgjørende, når man både skal lære komplisert fagstoff og dannes som kritisk tenkende fagperson, samtidig som man i større grad er overlatt til seg selv.

Men det stilles i realiteten små krav til at undervisere på universiteter og høgskoler faktisk kan undervise. Istedenfor er det antall vitenskapelige artikler – de berømte tellekantene – som er avgjørende for ansettelse og opprykk til professor.

Både forskning og utdanning krever komplekse kompetanser som tar tid og innsats å utvikle. Begge funksjonene er ekstremt viktige for samfunnet. Derfor er det synd at det bare er forskning som lønner seg hvis du vil gjøre karriere. De som bruker mest tid på å utvikle seg som utdannere stiller bakerst når jobber skal besettes.

Undervisningskompetanse er i realiteten ikke et krav ved ansettelse, og den med best forsknings-CV vil alltid bli foretrukket. Ofte vil svært spesialiserte forskere dermed få jobben med å forme utdanningen, skape rammene for læring, uten å ha investert i å utdanne seg som utdannere.

Heldigvis kan det virke som om det er i ferd med å skje en kulturendring. Mye skyldes at det siden regjeringsskiftet i 2013 har vært flagget store ambisjoner om å bedre undervisningen. Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø vil at det skal være like stas å undervise som å forske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I kvalitetsmeldingen «Kultur for kvalitet i høyere utdanning» fra 2017 ba regjeringen institusjonene om å få på plass et meritteringssystem som belønner gode undervisere. Slike ordninger er viktige. På sikt bør selve systemet endres. Ved ansettelse bør det kunne settes en terskel for å anses tilstrekkelig kvalifisert som forsker. Over terskelen bør utdanningskompetanse være utslagsgivende.

Da vil en forsker med 20 publikasjoner kunne foretrekkes framfor en med 30, fordi hun også kan vise at hun forstår seg på læring og er en god formidler. Ved flere institusjoner dokumenterer vitenskapelig ansatte i dag sine utdanningskvalifikasjoner i en detaljert «pedagogisk mappe».

Åra som student er for viktige til at studenter skal måtte lide seg gjennom uengasjert og passiviserende undervisning. Denne uka kom enda et forslag fra regjeringen. Statsråd Nybø melder at det vil komme et nasjonalt krav om pedagogisk minimumskompetanse på 200 timer pedagogisk opplæring i undervisnings- og forskerstillinger. Kompetansen må man skaffe seg i løpet av to år. En slik ordning har de allerede ved Universitetet i Bergen.

Jeg applauderer alle tiltak som innebærer at undervisere ved landets høyeste læresteder også får litt opplæring i pedagogikk – etter alle åra med forskningsopplæring. Men kan man lære å bli en god underviser, er ikke det et talent, spør noen? Svaret er åpenbart: Skal man bli god i komplekse ferdigheter, som tennis eller piano, må man øve under veiledning. Slik er det også med høyere utdanning.