a-ha i slag ...men hvor er Paul?

a-ha tar et langt skritt i riktig retning med sitt nye album «Lifelines». Men savnet av en inspirert Paul Waaktaar-Savoy hindrer plata i å være helt vellykket.

For første gang i løpet av snart 20 år har Magne Furuholmen og Morten Harket løsrevet seg fra Paul Waaktaar-Savoy. a-has sound og suksess er bygd på Pauls sanger, på hans hits og evne til å lage dypsindige låter innenfor popformatet. Denne gangen dro Mags og Morten fra kai uten skipper'n. De hadde et nytt a-ha-album i sikte. Paul fikk halse etter hvis han ville. Magne og Morten utgjør en ny vellykket låtskriverkonstellasjon i a-ha-sammenheng. Sluttresultatet er til dels strålende, men «Lifelines» er et sprikende og altfor langt a-ha-album.

Pophimmelen

Magne står alene bak tittellåta, som åpner plata. Den låter som gammel storhet i ny glans; storslagen, lengselsfull og luksuriøs. Harket løfter de rene, klassiske melodilinjene inn i pophimmelen, understøttet av presise strykere og en diskré produksjon. De to står sammen om både «You Wanted More» og «Forever Not Yours». Den første er en slags «My Way»-type låt, full av drama og med en pasjonsfylt Harket i refsende storslag.

Strykerne er praktfulle, og det er deilig å høre a-ha med slepne beats etter produksjonsmiseren på «Minor Earth Major Sky». Men to anonyme Paul-låter - de låter mer som Savoy enn a-ha - gjør at man kommer ned på landjorda.

Ballade-hit

Pauls «Did Anyone Approach You?» er imidlertid en godbit, med marsjtromme, pornofunkgitar, discobeat, snakkesyngende vokal og mange produksjonsmessige godbiter fra Cardigans' lydsjef Tore Johansson. «Afternoon High», en Paul-låt, er uskyldsren og innbydende som en vakker vårmorgen. I «Oranges On Appletrees» har Morten og Magne begått en tung 60-tallsflørt med flower power i buskene. Den er teit, men fin. Og da var vi halvveis.

Siste halvdel er langt svakere enn første. Velprodusert tomhet er ikke så spennende. Men Anneli Drecker-duetten «Turn The Lights Down», også den skrevet av Harket og Furuholmen, er en ballade man ikke kan motstå. Bare en noe defensiv produksjon kan forhindre den fra å bli en storhit.

«Lifelines» er voksenpop med en del utsøkte kvaliteter. Ved å kutte ut en håndfull av låtene og legge til to inspirerte Waaktaar-Savoy- øyeblikk, kunne man i tillegg fått en plate med jevnere styrke og flere spydspisser.

Sine egne fiender

Man kan høre at a-ha ikke lenger fungerer som et band. Det gir mer uforutsigbarhet, men også mindre helhet. De to leirene - Harket/Furuholmen på den ene siden av Atlanteren og Waaktaar-Savoy på den andre - deler ikke helt oppfatning av hva a-ha anno 2002 skal være. Sånn sett er a-ha fortsatt sine egne verste fiender. Og uten låtene, viljen og teften til Waaktaar-Savoy spørs det om a-ha klarer å gjenerobre gamle markeder. «Lifelines» er i salg fra i morgen.

<B>ALBUM NUMMER SJU: Magne Furuholmen , Paul Waaktaar-Savoy og Morten Harket på Ullevåll stadion tidligere i år.