a-ha størst i øst

Hvite limousiner, blodtypedietter og diskusjoner om svarte hull. Magasinet var med da de gjenoppståtte popheltene a-ha inntok Den røde plass i Moskva. I kveld og i morgen står Oslo for fall.

DE HAR REIST KLODEN RUNDT på første klasse, bodd på late luksushoteller og blitt geleidet av sikkerhetsvakter over seks kontinenter. Men når a-ha stiger ut av sine limousiner ved Bolsjoj-teatret, paraderer på fortauene og i undergangene rund hovedgata Tverskaya, og til slutt kommer inn på Den røde plass i Moskva, er det med turistinstinktene i solid behold. Med et fornøyd blikk kjøper Magne Furuholmen (38) russiske bjørneskinnsluer til både seg selv og til familien hjemme i Norge - kona Heidi Rydjord og deres to sønner. For 300 rubler rasker han også med seg en Putin-utgave av den klassiske babusjka-kona. - Og innover i kona er Stalin og alle gutta. Og helt innerst: en liten Lenin! Det er så bra, stråler Furuholmen i naiv glede over hvilken pedagogisk gave han har funnet til barna. Morten Harket (41) reflekterer over kirkens rolle i det gamle Sovjet-regimet mens han kikker opp på de fargesterke og eventyraktige kuplene på Vasilij-katedralen i enden av Den røde plass. Mellom katedralen og en av østblokkarkitekturens aller grelleste bygninger, Hotel Rossia, blir han fristet til å kjøpe to bøker med revolusjonære turistfrimerker til sønnene sine. - Det er til gutta, sier trebarnsfaren fornøyd. Han stråler av overskudd etter at han rakk å smette inn en toukersferie på Maldivene og Sri-Lanka mellom Spellemannprisen og turneen. Det tredje a-ha-medlemmet, Paul Waaktaar-Savoy (39), skritter forbi Lenin-mausoleet sammen med en gestikulerende guide. Han kommer direkte fra New York. I hjemmestudioet sitt har han jobbet på spreng for å få ferdig et nytt Savoy-album. Han er skjeggete og grå. Tynn i ansiktet, på grensen til innhul. Hans dype savn av kona Lauren og deres halvannet år gamle sønn, Augie - som begge er igjen i New York - er slående. - Jeg skal være borte fra Lauren i over ei uke. Det er lenge for meg. Vi er jo alltid sammen. Men Augie begynner å bli så turbo. Det ville blitt en slitsom flytur, sier han, melankolsk som en a-ha-låt. TO DAGER TIDLIGERE: Etter en middag på bluesrestauranten BB King drar hele a-ha-følget tilbake til hotellet sitt, Marriott Grand. I lobbybaren utveksler Magne musikervitser med sitt svenske komp. Han har poser under øynene og lider av akutt søvnunderskudd etter å ha jobbet dag og natt hele den siste uka med musikken til Marius Holsts nye film. a-has sosiale motor fikk skøyer- og gladgutt-stempelet på 80-tallet, men brukte 90-tallet til å etablere seg som anerkjent kunstner. Nå har til og med Furuholmens arbeider havnet på norske frimerker, og slikt noe fører til mye medieoppmerksomhet. - Ja, nå i vinter har jeg stukket meg så mye fram at jeg begynner å få hatbrev igjen, sier Magne Furuholmen. - Det er et tegn på at man har vært for mye i media. Jeg husker det fra 80-tallet også; når det går over fra de litt svevende hatbrevene til de mer intenst personlige. Jeg må ta det litt rolig nå, sier han. Rolig tar han det også på et annet område. - Jeg har ikke drukket en dråpe alkohol siden nyttår, forteller han før han super i seg resten av urteteen og tusler trøtt og sliten mot rommet. - KVINNOR! DET Ä R HEMSKT, ALLTSÅ! Keyboardist Christer Karlsson super vodka med et henrykt og meget svensk smil om munnen. Sammen med bassist Sven Lindvall og a-has lystige crew har han havnet midt i den lokale feiringen av St. Patrick's Day i Marriotts Tsarskoselskij-salong. Ved en misforståelse klarer de irskættede moskovittene å innbille seg at Christer og co. er a-ha. Slik kan en beskjeden gitartekniker fra Trøndelag, Morten Thobro, bli Morten Harket for en natt mens originalen ligger og sover sju etasjer lenger opp. Og når en håndfull ballkledde kvinner i begynnelsen av 20-åra sender sultne groupieblikk i retning blonde svenske musikerkrøller, er det ingen som føler noe voldsomt behov for å oppklare misforståelsen. - Det er helt sjukt, altså, griner Christer og river av nok en autograf til en lokal skjønnhet. - I can't believe it's real for us, this, to meet a-ha, svarer groupien i rødt. a-has medbrakte sikkerhetsvakt Torbjørn Frydenlund synes seansen er så pinlig at han løper rett i seng. DET ER TIDLIG SØNDAG ETTERMIDDAG, og hele a-ha-følget - denne gangen også inkludert a-ha - er samlet på en snobbete sushirestaurant i sentrum av Moskva. Magne har fått hentet seg litt inn med en god natts søvn. Hentet seg inn har han også i forhold til å spille live med a-ha. - For første gang gir det meg noe å spille konserter med a-ha, forteller Furuholmen. - Før fikk jeg alltid en tomhetsfølelse ved å spille live. Jeg mistet helt selvtilliten på et eller annet tidspunkt. Men da vi så smått begynte å turnere igjen nå før jul, fikk jeg for første gang noe tilbake ved å spille live, sier han. Poptrioen hadde et uhyre frynsete liverykte i sin storhetstid. «8000 hylende wienerbrød foran tre norske flatbrød. Du godeste. Det var pinlig,» smalt det fra Ekstra Bladet etter en konsert i København en gang på 80-tallet. a-has særdeles betrodde lydmann Sven Persson sier det han også: - a-ha var ikke noe bra liveband. Jeg jobbet ikke med dem på den tida, men jeg så dem live i Oslo Spektrum tidlig på 90-tallet. Morten sang surt og bandet låt kjedelig, kjedelig. Nå er Morten helt førsteklasses. Han synger som en Gud! a-has tilbakekomst til konsertarenaen i Tyskland tidligere i vinter blendet både lydmann, fans og kritikere. - Jeg innbiller meg at det er en helt annet raushet over oss når vi står på scenen nå. Det er akkurat som om vi trengte de sju pauseårene for å absorbere alt det som skjedde i de hysteriske årene, erkjenner Furuholmen. Harket mener Sven Perssons rolle er viktig. Den gråhårede norske lydguruen som var i Moskva med Jan Garbarek så tidlig som i 1979, nyter full tillit hos Harket. - Sven har et enormt grep om hele pakka. Han er veldig viktig for oss. Vi er ikke vant til at ting går så smertefritt. Selv er jeg også blitt mye flinkere til å slappe av og drite i alt mulig ytre press. Jeg føler ikke at vi behøver å bevise noe som helst. Og det er en befrielse, understreker Harket i garderoben en halv times tid før a-ha skal gå på scenen. Paul sitter stille borte i et hjørne av garderoben og klimprer på en kassegitar. Magne går rundt med solbriller i de dårlig belyste gangene, som en mental forberedelse til å være popstjerne igjen. 15 ÅR OG FEM MÅNEDER etter at «Take On Me» gikk til topps på den amerikanske Billboard-lista, er det vanskelig å forestille seg popsirkuset, mediehysteriet og heltedyrkelsen de tre norske ungguttene utløste verden over. I løpet av et drøyt halvår nådde a-ha førsteplassen i 22 land. På en åtte måneder lang verdensturné, fra juni 86 til februar 87, solgte a-ha drøyt én million konsertbilletter. I Australia måtte de ty til strømførende dørhåndtak på limousinene for å holde fansen på avstand, Michael Jackson dukket opp med hvitt munnbind og Sophia Loren som følge på konserten i Los Angeles, seks strake konserter på Londons legendariske Hammersmith Odeon ble utsolgt over et halvt år i forveien, og hele 50000 spinnville tenåringer strømmet til idrettshallene da a-ha omsider inntok gamlelandet på tampen av turneen. «Teddybjørner med telefonnumre om halsen og trøyer merket {lsquo}Klem meg!' ankommer i ett sett,» skrev Dagbladet i sin omtale av San Francisco-konserten i august 86. Det var ikke til å holde ut, syntes a-ha. - Jeg husker nesten ingenting fra den turneen, sier Morten Harket dagen etter den bunnsolide konserten i Olympiisky Sports Complex. - Det var bare et veldig mas. Vi hadde aldri fred. Jeg hadde ikke tid til å puste. Mengden av oppmerksomhet fra fans og media var vanskelig å takle. Jeg har minner om sikkerhetsoppbudet, bakveiene inn til hotellene og en helt endeløs rekke av medier og plateselskapsfolk som ville ha en bit av oss. Vi opplevde nesten ingenting. Vi så ikke engang hotellobbyene. Også der ble det kaos hvis vi dukket opp. Sikkerhetsvakt Jerry Judge fulgte Morten fra han sto opp til han la seg om kvelden. - Det ble en liten verden. De andre, Magne og Paul, orket ikke å ha med meg ut på sosiale ting. De ville slippe å bli plaget av fans. Og ettersom det alltid var mest mas på meg, måtte jeg bli igjen på hotellrommet. Jeg var veldig mye alene. Det var en helt abnorm situasjon å befinne seg i, en enorm påkjenning. - Hvor flyktet du da turneen omsider var over? - Til Afrika. Til og med der var det masete for meg å være, husker Morten. I flere år var det knapt nok ett sted på denne klode der Harket ikke ble gjenkjent. - Jeg husker da jeg dro inn i Amazonas i 89 sammen med en journalistkompis av meg, Jan Omdahl. Brasiliansk presse var hele tida i hælene på oss. Da vi forsvant inn i dypet av jungelen med et toseters Cessna, ble vi omsider kvitt dem. Med årene ble jeg dritdyktig til å riste av meg pressefolk. Jeg kunne gått rett inn i etterretningstjenesten. MORTEN ER KOMPROMISSLØST ÆRLIG når han skal beskrive årene fram til bandet ga seg i 1994. - Vi burde ha sluttet lenge før. Etter at vi ga ut det tredje albumet («Stay On These Roads», red.anm.) i 1988, burde vi hatt vett til å gi oss. Etter det mistet vi gleden. Vi var helt nedkjørte, alle tre, men valgte å fortsette av hensyn til de i apparatet rundt oss. Vi skulle handlet mye mer primitivt og sagt stopp. Vi sitter på restaurant Adriatica og prater dagen etter at Harket og co. har begeistret sitt russiske publikum. Hele a-ha-følget får nyte godt av stedets delikate sjømat. Med unntak av Harket. På hans plass står det en litt stusslig salatbolle. Det er ikke tilfeldig. - Jeg går på blodtypediett, forteller Morten. - Hva? - Før ble jeg alltid så dorsk av å spise brødmat. Nå har jeg kuttet ut alle hveteprodukter, utdyper han velvillig. Blodtypediett er det siste innen alternative måter å rense kroppen på. Det er en særdeles omdiskutert og til dels latterliggjort diett, men det gir i alle fall a-ha et visst eksentrisk stjernepreg. Kall dem antitesen til rock'n'rollmyten om sex & drugs, men blodtypediett, det går'em på. - Det var Magne som begynte med det. Det var viktig for ham etter hjerteproblemene han fikk da vi laget den siste plata. Det fikk meg til å prøve også. Effekten har vært helt tydelig. Jeg spiser ikke poteter. Og jeg har ikke rørt hvete på et år. Å spise hveteprodukter for en med blodtype null, er like unaturlig som det er for en hest å spise en medisterkake, sier Morten med ettertrykk mens han gafler i seg sin basiske salat. - Livet på veien med a-ha er preget av blodtypepress. a-ha er et band der det snakkes om kreative blodtyper, ler gjestevokalist Anneli Drecker. Men hun nyter atmosfæren som preger det indre liv i a-ha, med høytsvevende diskusjoner om filosofi og vitenskap. - Jeg diskuterte svarte hull med Morten i en hel time her forrige dagen. Jeg er av den formening at svarte hull er en firedimensjonal virkelighet i tverr-snitt. Den slags er det klima for å snakke om i a-ha, og det liker jeg, sier hun. DE SISTE UKENE har det også blitt klima for å snakke om en ny a-ha-plate. Etter Oslo-konsertene denne helga, anser bandet seg som ferdige med det 11 måneder gamle comebackalbumet «Minor Earth, Major Sky». Verken Furuholmen eller Waaktaar-Savoy er helt fornøyd med plata, som er blitt en suksess bare i noen helt få land. Men avgjørelsen om å lage et nytt a-ha-album er tatt. Furuholmen vil gjerne at det skal skje litt kjapt, Waaktaar-Savoy mener det er viktig å ta seg god tid for å sikre at plata blir bra nok. - Den neste a-ha-plata blir utrolig viktig. Da har vi ikke den goodwillen som en comebackplate alltid får. Det var søtt at vi kom tilbake, men med den nye plata blir det alvor. Vi må levere. Derfor er det ingen grunn til å forhaste seg, sier han. Det siste året er det først og fremst hans musikalske kjærlighetsbarn Savoy han har prioritert. - De beste låtene går til Savoy. Det er det jeg har tenning på nå. Så får vi se når vi har nok gode låter til et nytt a-ha-album, sier Paul. Dermed er situasjonen fra den første delen av a-has karriere fullstendig snudd på hodet. Han som før var drivkraften i bandet, er nå han som bremser, mens Morten og Magne har fått ny tenning på a-ha. - Jeg er den som skrubber nå, innrømmer Waaktaar-Savoy før helgas to utsolgte Oslo-konserter. Den slags liker ikke Judith og Judith. De to 28 år gamle venninnene med bosted i London og i Olten i Sveits sender lange blikk mot lasset med a-ha-kofferter som skysses ut av lobbyen på Marriott Grand mandag formiddag, og videre i retning St. Petersburg. Judith og Judith har vært på a-ha-konserter på fire kontinenter. Siden november 86 har de to vært på henholdsvis drøyt 60 og drøyt 50 a-ha-konserter. London-Judith husker spesielt Sør-Afrika-turneen i 94 med stor glede. Og ja, klart de kommer til Oslo denne helga også. Judith og Judith sier det som det er: - Det er fint at Paul og Morten har solokarrierer, men det er bandet - a-ha - vi vil ha. De 24000 som har kjøpt billetter til helgas to Oslo-konserter, er nok av samme mening.