Å holde på sitt. Det dansk-norske arkivspørsmålet i mellomkrigstida

Fascinerende om en viktig fase i Riksarkivets historie.

BOK: En nordmann som besøker Rigsarkivet i København kan ikke unngå å bli høytidsstemt. Ikke på grunn av et prangende inngangsparti, det er ei lita dør med ei trang og slitt steintrapp. Til høyre går folketingsrepresentantene som deler inngang med Rigsarkivet. I parken sitter Søren Kierkegaard og holder øye med hvem som går inn og ut.

Samlokalisering

Det gamle staselige kongelige bibliotek ligger til den samme parken, nå med inngang fra Den nye svarte diamant ved Indrehavnen. Denne samlokaliseringen av folketing, nasjonalbibliotek og riksarkiv etablerer en egen stemning og skaper naturligvis synergier. I Norge ligger Riksarkivet i skauen ved Sognsvann, med idrettshøgskolen og Toppidrettsenteret som nærmeste naboer. Hva er det dansk-norske arkivspørsmålet? Kieltraktaten fra januar 1814 bestemte at det skulle skje en arkivdeling mellom Danmark og Norge i forbindelse med opphevelse av unionen. Ved delingen skulle det legges vekt på de administrative behovene som fantes da det skulle bygges opp en stat i Norge. Forhandlingen førte til at det kom 1200 sekker med arkivpakker og protokoller i 1820 og 1822. Forhandlingene ble tatt opp igjen blant annet fordi det i Norge ble funnet kvitteringer som viste at Arni Magnusson (1663- 1728) hadde lånt middelalderdokumenter fra norske bispearkiver. Dokumentene ble oppbevart i Den Arnamagnæanske Samling i København. Dette førte til nye forhandlinger som resulterte i at 38 kasser arkivsaker ble sendt til det norske Riksarkivet i 1850 (ikke bispedokumentene).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Byttehandel

Ved denne overleveringen ble det undertegnet en konvensjon men en passus om at Norge frasa seg retten til å stille krav om framtidige arkivoverføringer. I forbindelse med 1905 og opprettelsen av en norsk utenrikstjeneste og i forbindelse med at norske historikere oppdaget at det befant seg store mengder arkivmateriale i det danske Riksarkivet som angikk Norge, ble forhandlingene om arkivdeling så smått likevel gjenopptatt før første verdenskrig. Men det er altså forhandlingene i mellomkrigstida avdelingsarkivar Alfhild Nakkens studie handler om. Resultatet av disse, som pågikk i nærmere 20 år, var at en flyttevogn ankom Oslo med jernbanen 16. desember 1937 og at deler av Kristian 2.s arkiv ble overført til København i 1939. Nakkens skildring av disse forhandlingene, spekket med kildedokumenterte personkarakteristikker man ikke venter å finne om høyere embetsmenn, er episk i sin gyngende fremadskridende bevegelse, og i vekslingen mellom store politiske spørsmål og detaljer på arkivnivå. Den hardeste striden sto om de norske regjeringsprotokollene, kopier av utgående kongebrev fra 1572 til 1799. Den ble løst først i 1991 da dette arkivet, om lag 60 hyllemeter, ble overført til Norge sammen med 40 hyllemeter annet arkivmateriale.

Anbefales

Det skulle altså ta nesten 200 år før delingen av arkiver som ble foreskrevet av Kieltraktaten ble fullført. Beretningen om denne kanskje siste fasen venter ennå på sin skildring. For alle som ikke klarer å vente på den, kan avdelingsarkivar Eli Fures «Alt til Norge. Den svensk-norske arkivsaken (1895- 1952)» fra i fjor anbefales på det varmeste. Under forhandlingene i mellomkrigstida gikk det opp for en dansk arkivar hvor lite materiale det norske Riksarkivet i virkeligheten hadde. Dette er en sannhet uten modifikasjoner. Når man ser hvor mye energi arkivverk og myndigheter har lagt i å rette på dette gjennom så mange år, må det med fortvilet harme konstateres at et uhyre verdifullt arkiv nylig er ødelagt av en institusjon som burde visst bedre: Nasjonalbiblioteket. I forbindelse med ombyggingen ble den gamle kortkatalogen destruert! Biblioteket ble opprettet i 1811 og er en landets eldste institusjoner som ennå eksisterer. Kortkatalogen gikk muligens ikke så langt tilbake, men at det her dreier seg om en ren og skjær vandalisme, kan det ikke herske tvil om. Om Nasjonalbibliotekets ødeleggelse av et unikt kulturminne og et uerstattelig arbeidsredskap for alle som vil studere det kulturelle Norge, også er et brudd på Lov om kulturminner, bør undersøkes. I realiteten er det bare en måte å gjøre det på, og hvis en anmeldelse også kan være en politianmeldelse, bes det med dette om at statsadvokaten vurderer om det er grunnlag for å sikte Nasjonalbiblioteket for overtredelse av Lov om kulturminner. Hadde dette skjedd hvis Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet hadde vært naboer?