JUBILANT: Poeten Arnold Eidslott fylte 90 år i juni. Foto: ROGER ENGVIK
JUBILANT: Poeten Arnold Eidslott fylte 90 år i juni. Foto: ROGER ENGVIKVis mer

Å høre Arnold Eidslott lese opp, var et sjokk

90-årsjubilant med stort vingespenn.

Kommentar

Midt oppi alle diktermarkeringer, er det hyggelig å gratulere en poet som faktisk er i live. 10. juni fylte Arnold Eidslott 90 år. Poeten, sjømannen og telemontøren Eidslott bor i Ålesund, der han også har et monument. «Det er akkurat som om diktene har bestemt seg for å bruke meg – i stedenfor at det er jeg som har bestemt meg for å bruke diktene,» sier han i et intervju med sitt barnebarn, vår gamle Dagbladet-kollega Eivind Eidslott, i jubileumsboka «Et bål på tundraen».

Eivinds far Guttorm siterer faren på at han «ble besatt av poesi» allerede i tenårene. Han har utgitt 27 samlinger siden «Vinden taler til den døve» (1953).

Vi står overfor en mann som føler at han har hatt et kall. Hva slags dikt skriver han? Her er «Diktet»:

Et dikt er en rystelse

En vindrosse i blodet

Hvor kommer vinden fra

Skriv og vær lydig

Ingen kjenner strømmene

I luften og i havet

Et dikt er en ensomhet

Et bål på tundraen

En albatross i stuen

Uventet inn fra havet

En albatross er en fugl med svære vingeslag. Kanskje Eidslott henviser til Charles Baudelaire og diktet «Albatrossen»? Slik lyder siste vers i Haakon Dahlens gjendiktning:

Poeten liknar himmelfyrsten, fri og open,

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som spottar stormen, ler til skyttaren sin trå,

Ein heimlaus her på jorda, mellom folkehopen,

Med digert vingespenn som held han frå å gå.

Jeg har hørt Arnold Eidslott lese opp. Det var et sjokk. Ordene fikk ørnevinger i poetens munn. Diktlinjene fylte rommet med bibelsk tyngde.

Eidslott er en kristen poet. I samtalen med barnebarnet forteller han at de filosofiske grunnspørsmålene hjemsøkte ham som liten. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her?

Han fant svar hos Tolstoi: «Gud er det ubegrensede alt. Mennesket hans begrensede uttrykk.» Diktene har kommet i brokker. Som telemontør klatret han opp i stolper langs veien. Hvis noen har sett Eidslott klatre ned i full fart, har han trolig kommet på noen setninger som måtte noteres før de forsvant. Hadde han ikke papir og blyant måtte han velge andre løsninger. «Jeg har blant annet risset inn dikt i arbeidsvesken min med en spiker,» forteller han.

Asbjørn Aarnes skriver at Eidslott har «knapt skrive eit dikt utan at ei høg hand har ført den låge. Med han har kristentrua flytt inn i norsk lyrikk…Men han har ikkje gått attende til Kingo og Petter dass; han har gått fram som ein samtidig med europeiske diktarar som Paul Claudel og T.S. Eliot». Jan Inge Sørbø skriver i forordet til jubileumsboka: «Det er eit stort mørke i Eidslotts dikt; og stemma hans kan klinga frå eit lågt punkt i tilværet. Men det er dikt som alltid peika mot lyset, det er dikt som lyfter.» Eller for å avslutte med Asbjørn Aarnes: «…det er trua som har vaska augo hans, for han ser det verkelege like reint og klårt som det uverkelege.»