BARNEARBEID: Mange faktorer bidrar til at mange av oss har gode liv, som for eksempel barnearbeid, skriver artikkelforfatteren. 13 år gamle Asnimawati jobber på en palmeoljeplantasje i Indonesia. Foto: ADEK BERRY / AFP / NTB Scanpix
BARNEARBEID: Mange faktorer bidrar til at mange av oss har gode liv, som for eksempel barnearbeid, skriver artikkelforfatteren. 13 år gamle Asnimawati jobber på en palmeoljeplantasje i Indonesia. Foto: ADEK BERRY / AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Nyliberalismen

Å ikke se samfunnet for bare individer

Sterri leverer en komplett klasseblind tekst, der verken strukturer, politikk, ulike interesser, undertrykkelse, maktkamp eller maktesløshet eksisterer.

Meninger

I sin kronikk «Markedet, vitenskapen og demokratiet er sivilisasjonens bærebjelker» presenterer Aksel Braanen Sterri marked, vitenskap og demokrati som uovertrufne nøytrale størrelser. Dessverre ser han ikke at en grenseløs tro på den ene av de tre; det uregulerte marked, nettopp utfordrer friheten til de to andre.

FORFATTER: Linn Stalsberg. Foto: Aschehoug Vis mer

I nyliberalismen, som markedsfundamentalismen også kan kalles, starter og slutter alt med individet. Det gjør også Sterris kronikk:

«I individualismen og konkurransens tidsalder, er det lett å glemme at det er kulturen vi lever i som gjør det mulig for oss å leve så gode liv som vi lever», skriver Sterri optimistisk. I møtet med en slik påstand er det så mye å si at denne teksten bare så vidt vil berøre overflaten.

For eksempel, at det slett ikke denne lett udefinerbare «kulturen» som gjør at vi (jeg antar det betyr oss som bor i dette landet?) lever så gode liv. Det er politikk som setter rammene rundt livene våre, og i Norge har vi en politisk vedtatt velferdsstat. Denne setter vi høyt, med rette, og vi vet at politikere i andre land ser mot oss og slåss sammen med egne pressgrupper, for tilsvarende goder. Det er kamp, ikke «kultur» som har skapt det samfunnet vi setter så høyt.

Det var i alle fall ikke markedet som leverte foreldrepermisjonen, for å si det sånn.

Det er også andre faktorer som spiller inn, og som gjør at mange av oss har gode liv; som for eksempel andres elendig betalte overarbeid i andre land, inkludert barnearbeid, som bidrar til mitt utvalg av klesantrekk og min tilgang til billige Iphones. Det er også doser av flaks inne i bildet, som for eksempel oljefunn i våre farvann, etterfulgt av politiske rammebetingelser i nær fortid som la til rette for at vårt land, og ikke private investorer fra andre land, selv fikk nye godt av overskuddet.

Andre nasjoner har i dag ikke samme muligheter til å tjene på egne naturressurser, på grunn av internasjonale handelsavtaler Norge i dag støtter aktivt opp under.

Sterri leverer en komplett klasseblind tekst, der verken strukturer, politikk, ulike interesser, undertrykkelse, maktkamp eller maktesløshet eksisterer.

I seg selv framstår den som et helhetlig forsvarsskrift for et friest mulig marked på de fleste av livets områder, inkludert innen vitenskap og demokratisk maktkamp. Men er det ikke nettopp markedet som i dag utfordrer både vitenskap og demokrati? Hvem bevilger penger til hva slags forskning for hvem – det må vi alltid være oppmerksomme på. At det i deler av verden omtrent er mulig å kjøpe seg et presidentembete er et annet problem, for ikke å snakke om det faktum at mye makt har forflyttet seg fra nettopp folk – til marked.

Men troen på at alle er like for markedet blir logisk, når menneskesynet presenteres slik:

«Vi ser at de som lykkes har høy intelligens, arbeider hardt og innehar riktige holdninger, og tror det er disse egenskapene som er ingrediensene i sivilisasjonens framskritt.»

Dette er en påstand som nesten er morsom, hadde det ikke vært for at den er stikk motsatt; skummel, fordi den har i seg en rangering av menneskeverdet på en måte jeg håpet var tilbakelagt. I tillegg bekrefter den en politisk nyliberal modell som vil ha oss til aldri å tvile på at det er bare oss selv, individuelt, helt uten bidrag fra den politiske eller strukturelle verden rundt oss, som tar eller begrenser våre valg og livsmuligheter. I dette forsvinner all maktkritikk, noen man håpet at nettopp kommentatorer i en stor nasjonal avis kunne drive med.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook