Å invitere Steve Bannon opp på scenen i Bergen lukter av fesjå

Høyreradikal stjernefaktor, journalistisk naivitet og damen med skjegg.

BRENNBART: Når vi andre setter det høyreradikale fenomenet på dagsorden, foretrekker vi å invitere aktører som kan tenkes å ha noen innsikter om det, omtrent slik man inviterer vitenskapsmannen opp på scenen, ikke de brennbare kjemikaliene vedkommende har forsket på. Det siste kan gi et durabelig smell, men ikke nødvendigvis særlig mye innsikt, skriver kronikkforfatteren. Foto: Good Morning Britain / NTB Scanpix
BRENNBART: Når vi andre setter det høyreradikale fenomenet på dagsorden, foretrekker vi å invitere aktører som kan tenkes å ha noen innsikter om det, omtrent slik man inviterer vitenskapsmannen opp på scenen, ikke de brennbare kjemikaliene vedkommende har forsket på. Det siste kan gi et durabelig smell, men ikke nødvendigvis særlig mye innsikt, skriver kronikkforfatteren. Foto: Good Morning Britain / NTB ScanpixVis mer
Meninger
Rune Berglund Steen.
Rune Berglund Steen. Vis mer

Steve Bannon er i utgangspunktet kjent for å ha vært sentral i utviklingen av et nettsted som har hatt en viss suksess gjennom å fremme rasisme, islamofobi, homofobi og antifeminisme, som et selverklært talerør for det amerikanske ytre høyre, «alt right». Som grunnlag for å invitere ham til et mediearrangement, må man kunne mene at dette er ganske spesielt. Fra arrangørenes ståsted er det tenkelig også en appell i lukten av skandale, sirkus og severdighet.

Når jeg for egen del har takket nei til å delta under årets Nordiske Mediedager, er det av prinsipp, et begrep vi pleide å bruke også om andre idealer enn ytringsfrihet. Mitt prinsipp er at jeg ikke vil delta på samme scene som en høyreradikal aktør som har øvd direkte skade på medmenneskers grunnleggende menneskeverd, og som arbeider utrettelig for å gjøre mer skade.

Jeg har også takket nei fordi jeg har vondt for å se at festivalen har vist særlig forståelse for innholdet i kritikken. Hvis festivalen selv ikke forstår bedre hva problemet med invitasjonen til Bannon består i, er det desto mye vanskeligere å ha tillit til at den vil håndtere en så problematisk aktør på en adekvat måte.

Dette er en type debatt som det ikke koster majoriteten noe å ta. Vi kan gå hjem etter å ha lyttet til Bannon uten særlig ettertanke, og fortsette til livets andre gjøremål som om vi bare har deltatt på enda et seminar. Når vi kommer hjem, ser vi ikke på barna våre og spør oss hva fordommer og fiendebilder vil ha å si for dem. Det er annerledes når det er dine barns framtid fordommene hans vil ramme. Fordommer kan, for majoriteten, virke som bare enda et samtaletema ved middagsbordet, i arbeidslunsjen eller på seminar, men det er et fenomen som påvirker menneskers liv, og som i verste fall tar dem.

Som politisk aktør er Bannon kanskje aller mest kjent for at han, som Trumps tidligere rådgiver, var en av arkitektene bak det såkalte «Muslim ban». Dette var et politisk tiltak som var utpreget rasistisk i sin karakter, direkte rettet mot personer fra flere muslimske land. Hvis han i stedet hadde vært en av arkitektene bak et tilsvarende «Jew ban», tviler jeg sterkt på at han ville ha blitt tilbudt en scene på et prestisjefylt arrangement som dette. Tvert om: Han ville knapt vært aktuell som mer enn en middels karismatisk kuriositet på smale, høyreekstreme kjellerseminar som stort sett ingen ville bry seg om, bortsett fra noen nazister med og uten uniform.

Den sensitiviteten vi heldigvis har utviklet når det gjelder fordommer mot jøder, skyldes at vi vet hvor destruktive denne typen fordommer har vært. Det er en lærdom vi nærmest ikke har kunnet unngå. Hvorfor er det så vanskelig å forstå at den lærdommen også gjelder når det er mennesker med en annen tro, her muslimer, som er målskiva?

Nå kan riktignok heller ikke denne erkjennelsen alltid tas for gitt. Når Arendalsuka oppfatter det som et komplisert spørsmål hvorvidt man skal gi arena til en antisemittisk rabulist som Hans Jørgen Lysglimt Johansen, demonstrerer det at ingen grenser er endelig satt, ingen lærdommer endelig lært, ingen debatter utdebattert, uansett hvor skadelig den konspiratoriske antisemittismen har vært.

Jeg har vondt for å se at det vil komme noe nyttig ut av seansen med Bannon. Vi mennesker har en tendens til å gjøre det behagelig for oss selv, og for dem vi har invitert inn. Det vil utvilsomt komme noen kritiske spørsmål, men det vil overraske meg om noen av dem utløser en svettedråpe på Bannons panne. Han vil turnere spørsmålene som en person som er på et jobbintervju for en jobb han ikke søker og er overkvalifisert for. Man skal ikke gjøre Bannon til noe mer enn han er, men han er mer enn skarpskodd og erfaren nok til å håndtere slike anledninger godt. Snart vil han si noe morsomt og avvæpnende, og salen kan til og med føle seg forlystet.

Jeg ser selvsagt ikke bort fra at invitasjonen av Bannon er ment som et oppriktig forsøk på å lære noe om det høyreradikale fenomenet han representerer. Det er imidlertid ikke selvsagt at Bannons kalkulerte og innøvde svar vil gi det beste utgangspunktet for innsikt, eller at han vil si noe som ikke er rikelig tilgjengelig på nett allerede. Når vi andre setter dette fenomenet på dagsorden, foretrekker vi å invitere aktører som i stedet kan tenkes å ha noen innsikter om fenomenet, omtrent slik man inviterer vitenskapsmannen opp på scenen, ikke de brennbare kjemikaliene vedkommende har forsket på. Det siste kan gi et durabelig smell, men ikke nødvendigvis særlig mye innsikt.

Hvis man ønsker å studere Steve Bannon, kan man bare sette seg ned med en hvilken som helst datamaskin eller mobiltelefon og studere ham inn og ut i ukevis, og bare ta pauser for å gå på do. Det er ingen mangel på ytringer fra ham, eller vurderinger av ham. Det gjør det også så absurd at noen ønsker å gjøre dette til en debatt om Bannons ytringsfrihet. Det er som om ytringsfrihetsdebatten er det stedet alle viktige debatter drar for å dø. Debatten jeg har takket nei til å delta i, heter da også «Ytringsfrihet under press?» Det er altså snakk om en av verdens mest omtalte menn, som opplever at alt han ønsker å ytre, blir nokså umiddelbart tilgjengelig på nett, som per definisjon er globalt.

Samtidig som vi ivaretar ytringsfriheten, er det på tide å samles om noen andre prinsipper også, som minoriteters rett til både likebehandling og trygghet, eller for den saks skyld, i Middelhavet, retten til liv. Ellers vil dette bli husket som tiden vi europeere vernet om høyreekstremisters vidstrakte rett til å utbasunere sitt syn på muslimer og andre utsatte grupper i alle kanaler, men ikke de samme menneskenes rett til å leve.

Dagbladet presiserer:

Kronikkens tredje avsnitt er endret 24.4.19 klokka 13.34. Et sitat fra kommentator Anki Gerhardsen ble feilaktig tillagt direktøren for Nordiske mediedager, Guri Heftye. Sitatet er nå fjernet fra nettversjonen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.