Å iscenesette historie

«Selma» nærmer seg historiske hendelser med et interessant perspektiv og et konvensjonelt filmspråk.

FILM: Behovet for å organisere hendelser og opplevelser i en intuitivt forståelig årsakssammenheng er en grunnleggende del av den menneskelige psykologi, og setter sitt preg på alt fra hukommelse til historieskriving.

Ett resultat av denne impulsen er at historiske begivenheter — for ikke å si selve historien som sådan — ofte fremstilles som lineære fortellinger som drives frem av en indre nødvendighet. Og få steder er denne fremstillingen mer karikert enn i filmens verden.

Mellom milepælene
Også Ava DuVernays «Selma» gjør seg skyldig i visse dramaturgiske justeringer av historien om Martin Luther King Jr. og den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, men som en film som eksplisitt tematiserer iscenesettelsen og regien av historiske begivenheter, retter den også søkelyset mot den simplistiske historieforståelsen som ligger til grunn for sjangeren den er en del av.

I henhold til denne historieforståelsen begynte den amerikanske borgerrettighetskampen med at en modig kvinne ved navn Rosa Parks nektet å reise seg for en hvit mann på bussen, hvorpå Martin Luther King jr. holdt sin berømte «I have a dream»-tale og alt løste seg mer eller mindre av seg selv.

Det sier seg selv at dette er en grov forenkling, men samtidig understreker disse enkeltøyeblikkenes tiltrekningskraft hvor viktig slike symbolhandlinger er for politiske bevegelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Under mikroskopet  
«Selma» handler om den dramatiske marsjen fra Selma, Alabama til delstatshovedstaden Montgomery i 1965, som hadde som mål å rette fokus mot det rasistiske etablissementets arbeid for å forhindre svarte amerikanere å benytte seg av stemmeretten sin. DuVernay skildrer hvordan King og hans samarbeidspartnere aktivt brukte sørstatspolitiets vold og medias tilstedeværelse som en del av sin taktikk for å presse president Lyndon B. Johnson til å sette en stopper for den systematiske diskrimineringen av svarte borgere.

Det er ingen tvil om at «Selma» sorterer under kategorien Viktig Film, men samtidig er den befriende nyansert i sin rettskafne patos. Filmen utspiller seg over et svært kort tidsrom, og fokuserer spesifikt på planleggingen og gjennomføringen av Selma-marsjene: Den begynner etter drapet på John F. Kennedy, slutter før drapet på King, og nevner kun drapet på Malcolm X i en bisetning.

Bak glansbildet
Dermed river DuVernay ned det romantiske bildet av borgerrettighetskampen som en skjebnebestemt revolusjon, og erstatter det med en mer sannferdig, men ikke desto mindre tiltalende skildring av intelligente aktivister som forstår at historiske omveltninger ikke er mulig uten samlende symbolhandlinger. I partiene der King & Co. planlegger sin sivile ulydighet, antar «Selma» nærmest karakter av en heist-film.

Ser man bort fra dette grepet er dog «Selma» en relativt konvensjonell historisk film, med alt hva det innebærer av begrensende forpliktelser til historiske kjennsgjerninger. Filmspråket er solid, men ordinært, og det er lite å hente for publikummere som ikke er interessert i tematikken.

Men ettersom amerikanske politimenn fortsatt dreper uskyldige svarte borgere uten straff, er dette en tematikk som bør favne bredt. Og ved implisitt å oppfordre amerikanere til å være mer taktiske og analytiske i sin kamp mot denne groteske diskrimineringen, er «Selma»s politiske budskap relevant også idag.