LEGENDE: Paul Bley møtte Dagbladet da han var innom Oslo Jazzfestival i 2008. I anledning hans bortgang på søndag publiserer vi intervjuet om igjen. Foto: Håkon Eikesdal
LEGENDE: Paul Bley møtte Dagbladet da han var innom Oslo Jazzfestival i 2008. I anledning hans bortgang på søndag publiserer vi intervjuet om igjen. Foto: Håkon EikesdalVis mer

- Å juge er alltid et alternativ. Kanskje bare ikke i Skandinavia

Den banebrytende jazzpianisten (og kranglefanten) Paul Bley er gått bort. Vi møtte ham da han spilte inn sin siste plate i Oslo i 2008.

Pianisten Paul Bley døde på søndag, melder blant annet hans plateselskap gjennom mange år, ECM. Han ble 83 år gammel. 70 av dem brukte han på å være musiker; fra sitt første band som 13-åring i Montreal, gjennom stiftelsen av Montreal Jazz Workshop da han var purung, platedebuten med Charles Mingus og Art Blakey, utgivelser som Free Fall med Jimmy Giuffre og Closer fra 1966, og frem til de siste årene hvor han ga ut album, gjerne alene ved pianoet, på ECM. 

Den siste platen derfra er et liveopptak fra han gjestet Kulturkirken Jakob under Oslo Jazzfestival i 2008. I den forbindelse intervjuet jeg ham for Dagbladet.

For undertegnede var det et på mange måter minneverdig intervju - pianisten møtte opp på Grand Café, litt smågretten i starten, men etter å ha inntatt kamskjell i en skala jeg aldri har sett maken til, verken før eller siden, kom han i humør til å slenge både sleivspark og visdomsord rundt seg. Siden har jeg, inni meg, gitt intervjuet tittelen «More scallops, please!» - men utover den lille kuriøsiteten var det et møte med et skarpt, urolig og humoristisk sinn. Det tåler å leses på nytt igjen. 

En uærlig mester
Kanadiske Paul Bley har brukt sine 75 år på å lete etter nye spillerom i musikken. Gjennom eksperimenter med elektronikk på sekstitallet var han sterkt medvirkende i å gi jazzen et nytt lydunivers å boltre seg i, og for det alene ville navnet hans vært sikret en plass i listen over moderne musikks førstebevegere.

Men man skal et tiår lenger tilbake i musikkhistorien for å finne Paul Bleys største bedrift. Mange av de unge musikerne på femtitallet opplevde at musikken hadde stagnert, og etter hvert som tiåret ebbet ut satte Bley og sin kongstanke i sving: At musikk i sannhet burde være fri. Det innvarslet fødselen av frijazz, jazzens siste og kanskje største byks inn i det totalt ukjente. Bleys versjon er personlig og ofte svært melodisk der han kjæler med flygelet, helt ute i randsonen.

Fjorårets utgivelse på det europeiske jazzhuset ECM, «Solo in Mondsee», høstet panegyriske omtaler da den kom ut. Mye tyder på at vi snart vil kunne høre «Solo in Oslo». For i kveld skal ECM's profilerte lydtekniker Jan Erik Kongshaug fange hver eneste overtone når Bley gir seg i kast med å unnfange splitter ny musikk. Resultatet vil etter hvert bli gitt ut på plate, lover han.

Skandalens suksess
- Kan du fortelle litt om samarbeidet med Kongshaug? Dere har tatt opp musikk sammen i en mannsalder nå.

- Han snakker ikke så mye, så jeg vil ikke kalle det et samarbeid i den forstand. I det plateselskapet er taushet gull. Manfred Eicher spurte meg om jeg hadde lyst til å være hans partner da ECM startet opp. Vet du hva jeg svarte da? «Hvorfor skulle jeg gidde å jobbe med å ta opp musikken til en masse skandinaver?».

Slik snakker Paul Bley. I rykk og napp, med mer eller mindre naturlige overganger mellom anekdoter og provokasjon. Han setter konflikten høyt, som da hans etter hvert legendariske frijazzkvintett med Ornette Coleman og Don Cherry fikk folk til å flykte i avsky fra The Hillcrest Club hver eneste kveld de spilte. Flott, mente Bley.

- Se på reaksjonene i Frankrike etter at Stravinskijs «Vårofferet» hadde premiere. De kalte det skandalens suksess. Viraken bidro til å bygge stykkets rykte.

- Men er den formen for reaksjoner et kvalitetstegn?

- Reaksjonene er ikke egentlig viktige. Det finnes ikke mennesker på mine konserter - det er bare meg og instrumentet. Publikumet er bare et ornament - og om de forlater lokalet i løpet av første låt, er det et sterkt signal.

- Hva foregår under disse konsertene?

- Jeg prøver å finne ut av det jeg ikke vet. Jeg starter fra bunnen av på hver eneste konsert. Alltid. Men jeg har ofte noe jeg ønsker å få til. Jeg kan for eksempel bestemme meg for å spille hele første låta bare ved hjelp av venstrehånda. Publikum er vitne til at jeg jobber med konsepter, ferdigheter. Små godbiter, litt stillhet, en ny godbit.

- Du må skaffe deg dame!
- Hører du deg selv i noe av dagens musikk?

- Absolutt. Det finnes noen pianister, noen navn jeg ikke skal nevne, for eksempel en med initialene KJ, sier han i et liksomdystert tonefall.

Det er nærliggende å tro at det er Keith Jarrett, en av jazzens få virkelige superstjerner, Bley henviser til her, uten at det virker som om det stikker ordentlig dypt.

- Hva syns du om dagens unge generasjon innen jazzen?

- I dag er musikken overbefolket av unge eksperter, hvorav svært mange av dem er skandinaver. Innenfor dette segmentet er den eneste måten å skille seg ut å spille dårlig - og det er jeg god til. Men jeg klarer ikke å selge det inn til andre musikere.

- Mener du virkelig det?

- Hvorfor skulle jeg lure deg? Jeg snakker om å være gjenkjennelig dårlig - og bare halvparten av tida. Dagens musikere er overtrente. Jeg var lærer på Berklee i Boston. Det var egentlig for å spise hummeren de har der. Verdens beste hummer. Da fortalte jeg studentene mine dette: «Ditt egentlige problem er ikke det du gjør på pianoet - du må skaffe deg en dame!»

Penger er løsningen
- Men om problemet i dagens musikk er at musikere er overtrente - trenger man noen som helst form for trening for å drive med fri improvisering?

- Du må bevise for deg selv at du har det som skal til, en lisens for å være opphav til noe. Og du må bevise det ved å spille med eldre musikere som gir anerkjennelse.

- Hvordan fikk du til det da du startet?

- Det er den enkleste delen. Penger. Alle musikere spiller for penger. Jeg betalte dem.

Da Bley var 20 år gammel, var han president i Montreal Jazz workshop. Han fikk blant annet legendariske Charlie Parker på besøk, bare for å spille med ham. Blant den nye generasjonen savner Bley et opprørsinstinkt. Ødeleggelse er ifølge ham en drivkraft som glimrer med sitt fravær i nåtidens jazz.

- Et enklere spørsmål enn hva som er det neste er hva du ikke tåler lenger, og føler et behov for å ødelegge. Det finnes et ord for det - ikonoklasme. Her er et hint om den neste bølgen innen musikk - oppdager du den, liker du den antakelig ikke.

- Uærlighet er alltid et alternativ
Bley er optimistisk. Han tror jazzen - eller improvisert musikk - kan komme til å oppleve nye omveltninger som minner om de han selv var med på. 

- Forandring er det mest sannsynlige. Det er ikke sunt om alle fremdeles spiller som Charlie Parker gjorde på femtitallet. Komikere sier ofte «Stopp meg om du har hørt denne vitsen før» - det samme burde musikere gjøre.

- Hva tenker du når du hører musikere som helt opplagt forvalter musikken du holdt på med for førti år siden?

- Hva skal jeg si? De får gjøre som de vil, sier Bley og tenker seg om.  - Nei, det er hyggelig å høre at de står på stedet hvil.

- Mener du virkelig det?

- Å juge er en form for improvisasjon. Husk det; uærlighet er alltid et alternativ. Kanskje bare ikke i Skandinavia.