Å jul med din fedme

Det hjelper ikke med nyttårsforsetter. Det må gjøres med nazimetoder. Helsedirektøren må få utvidede fullmakter, skriver Stein Aabø.

NAM, NAM: Drukner julas budskap i fett?
NAM, NAM: Drukner julas budskap i fett?Vis mer

På denne dagen i året pleier jeg å sette personlig rekord i antall kilo.

Da hviler det spekk fra nesten to måneders julebordsfeiring på mitt skjelett, lassevis med animalsk fett fra de aller siste dager (inklusive gårsdagens pinnekjøtt) og dissende glykogenlagre, omdannet av mengder med øl og vin. I egne, og i de aller nærmestes øyne, ser jeg ut som en julegris.

Og jeg er ikke alene.

Det gjelder så mange at gjennomsnittsnordmannen er blitt
betydelig feitere de siste 20—30 år. Ikke så mye fordi vi spiser så fryktelig mye mer. Men fordi vi beveger oss for lite. Jeg behøver ikke lette på rumpa for å slå på tv-en.

Fjernkontrollen har spart oss for dette i 30 år. Nokså nytt er det at jeg ikke lenger behøver å reise meg for å  hente et av mine 16 bind leksikon i bokhylla for å få svar på noe jeg plutselig lurer på. Jeg trykker bare på Ipaden eller mobilen som ligger ved siden av meg i sofaen.

På jobben i morgen kan jeg sitte helt rolig ved min skrivepult og få inn en pressekonferanse direkteoverført på skjerm. Før måtte vi i det minste ta på oss lue og frakk, begi oss ut i kulda og haste av gårde til regjeringskvartalet eller løpe etter en taxi. Nå rikker vi oss bare når det kommer en e-post om at det er kake å få i korridoren bortenfor, fordi en kollega skal slutte.

Denne lille beskrivelsen inngår i en av helsedirektør Bjørn-Inge Larsen «megatrender». Larsen er opptatt av folkehelsen. Noe av det som påvirker den er vår aktivitet, og vår inaktivitet. Alle beveger seg mindre enn før.

Men vi spiser fortsatt som tømmerhoggere. Og selv om Larsen virker svært streng og formyndersk, refser han oss ikke individuelt. Han ser på det store makrobildet. Hvordan samfunnsutviklingen påvirker våre liv og vår helse. Vel kan vi gjøre som han, spise fem om dagen og trene fem økter i uka. Men slike individuelle forsetter hjelper så lite i den store sammenheng. Det er heller ikke antallet deltakere i Birkebeinerrennet (de fleste med rosa avis i sekken — akk) som avgjør flertallet av det norske folks liv og helse. Stillesitting — inaktivitet — er den moderne tids dødssynd.

Noen er seg dette bevisst. Det gjelder i særlig grad slike som har høyt utdanning og god inntekt. De vet hva som er riktig næring. De vet hvor viktig det er å bevege seg i skog og mark. Og framfor alt vet de hvor skadelig det er å røyke.

Andre er seg dette mindre bevisst. Noen liker fortsatt biff bedre enn salat. Ikke alle bidrar til å skape trengsel i marka. Ikke alle betaler dyrt for å skaffe seg middelhavsdiett på Meny eller Centra. Det er ikke tilfeldig at Lars Sponheim kalte folkevandringen etter billig kjøttdeig, tobakk og sprit i Sverige for «harryhandel».
   
Mitt julesukk er foranlediget av en pressekonferanse som jeg faktisk beveget meg til like før jul. Da la Helsedirektoratet fram sin  årlige rapport om hvordan arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller går. Rapporten viser, som tidligere rapporter,  stortingsmeldinger og NOU-er, at det er store forskjeller på helsa til folk. Rike, høyt utdannede er friske og lever lenge. Fattige, med lav utdanning er syke og dør tidlig. Det er en lineær sammenheng mellom helse, levealder, inntekt og utdanning. Og forskjellene i seg selv virker sykdomsframkallende.

Derfor er denne regjeringens mål å redusere forskjellene. Men det er ikke lett.
   
Myndighetene har vært oppmerksomme på problematikken i over 10 år. Og det jobbes seriøst med det. Den ene publikasjonen avløser den andre. Vi rakk alle å høre gamle, avdøde Haakon Lie for fem år siden bekymre seg over at det er 12 års forskjell i forventet levealder for menn bosatt på Vinderen, og menn bosatt på Sagene. Og selv om Sagene lunsjbar har gått fra å være brun til å bli et fornemt sted, har det ikke skjedd påviselige endringer i bydelens gjennomsnittlige levealder.
  
Så selv om utdanningsnivået, inntektene og alderen øker, så reduseres ikke de sosiale helseforskjellene. Selv om man mener å  vite oppskriften: Økonomisk likhet, gode, gratis velferdstjenester for alle, en alminnelig god norsk traust, sosialdemokratisk politikk. Men ennå har det ikke gitt resultater som er verdt overskrifter.

Det er trist. Riktignok tar endringer i folkehelse og levealder tid. Men jeg er redd svært mange med lav inntekt og utdanning må dø altfor tidlig før forskjellene blir mindre. I mellomtida gleder vi oss over noen fridager og litt svinefett.

Life is hard, and then we die.