DØDE I GÅR: Robin Williams ble 63 år gammel. I sine beste roller forente han autoritetskritisk komedie med stort alvor, og utstrålte godhet uten at det ble en floskel. Foto: AFP Photo.
DØDE I GÅR: Robin Williams ble 63 år gammel. I sine beste roller forente han autoritetskritisk komedie med stort alvor, og utstrålte godhet uten at det ble en floskel. Foto: AFP Photo.Vis mer

Å, kaptein, min kaptein.

Robin Williams utstrålte varme. Men ingen kunne hjelpe ham til sist.

Kommentar

Å få folk over hele verden til å le, er ikke mange forunt. Varmen krever ofte nærkontakten med en viss frossenhet.

Komikeren må ha et illusjonsløst og klart blikk for de absurde og lattelige sidene ved livet, for å kunne trekke sine overrumplende assosiasjonslinjer. Dette blikket er ikke noe som skrus av med en bryter på slutten av arbeidsdagen. Og da politiet i Marin County, California, i går meldte at den elskede komikeren og skuespilleren Robin Williams var død, i en alder av 63, la de ikke skjul på at dødsfallet antagelig var et selvmord. Pressetalsmannen hans forklarte i sin egen pressemelding at Williams hadde kjempet mot tunge depresjoner.

Det var som moromann han først ble kjent. De som har fulgt karrieren hans fra begynnelsen, husker ham fra situasjonskomedien «Happy Days» og stand-up-show som «An Evening with Robin Williams» (1982), som en leken, assosiasjonsrik og boblende komiker med et talent for å etterligne dialekter og aksenter og en stemme som en munter mitraljøse. Den samme ustyrligheten tok han med seg inn i rollene som gjorde ham til førsteklovn for de som var barn på nittitallet: I «Aladdin» (1992) og «Mrs. Doubtfire» (1993).

Men de mest berømte rollene til Robin Williams blander humor med uironisk alvor: Som oppoversparkende radiovert i «Good Morning, Vietnam» (1987), som hallusinerende hjemløs i «The Fisher King», og, uforglemmelig, som læreren John Keating i «Dagen er din» («Dead Poets Society», 1989), som gjennom litteratur og lek løser opp noe i sine underkuede elever, får dem til å bryte fri fra presset og forventningene og stå bredbent i seg selv — og på pultene sine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en sluttscene som har fått stadig nye generasjoner til å gråte i beklemmende strie strømmer foran skjermen trår elevene opp på pultene sine foran den avskjedige læreren og roper i fullt alvor det han en gang for spøk ba dem kalle ham, åpningslinjen fra et dikt av Walt Whitman: «O Captain! My Captain!».

Rollen, og filmen, ville ikke gjort slikt inntrykk om Williams ikke hadde en evne til samtidig å være nær og varm, og kritisk og distansert, en evne han tok med seg også inn i andre prosjekter. Det er en spesiell type oppriktighet og tyngde som kreves for å gjøre et egentlig banalt budskap til noe grunnleggende, for å fremstille godhet uten at den virker som en floskel, og heve det som ellers kunne vært en alminnelig tåreperse. Da Williams vant sin Oscar for beste mannlige birolle, for «Den enestående Will Hunting», var det også for å ha hentet frem den samme, overbevisende omtanken, for å forløse en ny ung mann, denne gang i rollen som psykologen til det plagede vidunderbarnet Will Hunting, spilt av Matt Damon.

Mildheten kunne også brukes på illevarslende vis; i den svært solide rollen som morder i «Insomnia» (2002), den amerikanske nyinnspillingen av den norske originalen, og som fotofremkalleren som blir besatt av familien som fremkaller filmene sine hos ham, i «One Hour Photo» (2002).

Evnene hans ble overeksponert og utnyttet, av ham selv og av andre. Den lange listen over filmer Robin Williams har spilt i, inneholder en god slump med masete komedier og sentimentale gråtefilmer; oversukrede, forglemmelige forsøk på å trekke veksler på tidligere suksesser, med fortellinger og replikker som ikke holdt høyt nok nivå. Det var tidvis noe manisk både over filmene og ham. Forsøkene på å få publikum til å le og gråte virker for desperate, nesten tryglende.

Også i privatlivet gjorde Williams valg som ikke gjorde ham godt. To av hans tre ekteskap gikk i stykker, det første på grunn av utroskap, det andre på grunn av alkoholmisbruk. Williams var avhengig av kokain og alkohol som ung mann; holdt seg edru i tyve år, for så å få et tilbakefall i 2003. «Jeg følte meg redd og alene», sa han senere i et intervju. «Jeg trodde det ville hjelpe».

Det hjalp ikke. Mange millioner mennesker hadde blitt glad i Robin Williams gjennom årene, men ingen av dem kunne visst hjelpe ham heller, da det røynet på. Det som føles mest passende etter at han er død, er å fullføre verset av Walt Whitman, det med den berømte første linjen, som Williams mer enn noen annen bidro til å gjøre kjent og kjært:

O CAPTAIN! my Captain! our fearful trip is done;    
The ship has weather'd every rack, the prize we sought is won;    
The port is near, the bells I hear, the people all exulting,    
While follow eyes the steady keel, the vessel grim and daring:    
    But O heart! heart! heart!             
      O the bleeding drops of red,    
        Where on the deck my Captain lies,    
          Fallen cold and dead.