UTRYGGHET: Krimteknikere i arbeid utenfor høyblokka etter terrorbomben. Foto: Lars Eivind Bones
UTRYGGHET: Krimteknikere i arbeid utenfor høyblokka etter terrorbomben. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Å kjenne på frykten

Plutselig er det blitt litt ekkelt å bevege seg i Oslo sentrum. Kan vi bruke det til noe?

«HVIS DET ER NOE som føles trygt nå, så er det kofferter.» En rasjonelt tenkende kollega av meg sier at det er slik han føler det etter å ha opplevd den ufattelige ondskapen som fredag lammet Norge.

JEG SKULLE ØNSKE jeg var like kald. Dessverre tror jeg også flere deler min nye, irrasjonelle uro over å skulle bevege seg i gatene
i Oslo sentrum. Sikkert også i andre deler av landet.
Nå synes jeg det står containere overalt, rotete og uoversiktlige byggeplasser som står åpne - og søppelkasser (før var de vanskelige å finne) på hvert hjørne. I går ble buss- og togtrafikken ved Oslo S stengt i tre timer fordi noen hadde glemt igjen kofferten sin på bussen.

DET ER IKKE TID for å skremme folk uten grunn, og jeg er heller ikke stolt av å kjenne på følelsen av å ha blitt en eldgammel mann som er blitt redd for byen. Blomsterhavet og reaksjonsmønsteret blant folk og landets ledere har vært som et enestående utstillingsvindu for våre beste menneskelige egenskaper.
Likevel er det ingen grunn til å underslå at angrepene har satt et merke i folk. Vi er blitt mer skvetne, og det er vanskelig å si hvor lang tid det vil ta før vi klarer å slappe helt av igjen.

JO NESBØ SKREV om den nye frykten i en kronikk i New York Times i går, under tittelen «The Past Is a Foreign Country». Han beskriver blant annet en situasjon på toget mandag denne uka, hvor en mann skriker i sinne. Nesbø skriver at hans naturlige reaksjon ville være å snu seg mot ham, kanskje bevege seg nærmere for å se. Nå ser han straks ned på sin 11 år gamle datter for å forsikre seg om at hun har det bra - for deretter å se etter en fluktrute
dersom mannen skulle vise seg å være farlig.

SANNSYNLIGVIS ER DET fortsatt uvanlig trygt å bevege seg på offentlige steder her i landet. Å kjenne på frykten kan likevel gi noen nye perspektiver. Det er en overdrivelse å si at det nå er mulig å forstå hvordan det er å leve i en krigssone, men det går i alle fall an å føle litt på hvordan kroppen reagerer på følelsen av tilbakevendende utrygghet. Bare den lille følelsen er ekkel nok.

DET ER SELVFØLGELIG vanskelig å overdrive hvor sterke lidelsene har vært i Norge de siste dagene, og en sammenlikning med andre land er ikke egentlig fruktbar. Men vi tåler noen tall: I Irak utføres det i gjennomsnitt 14 angrep fra opprørere, hver dag. To ganger denne måneden har større bombeeksplosjoner tatt livet av en rekke sivile. I Afghanistan utplasseres det mellom 1300 og 1500 hjemmelagde bomber i måneden. Det amerikanske militæret skriver i en pressemelding at de likevel gleder seg over at prosentantallet som detonerer er gått ned fra 25 til 16.

NORGE TVANGSRETURNERER flyktninger til begge disse landene, og til andre utrygge områder i verden. Nå skal vi først og fremst fokusere på det vonde vi selv har å slite med her hjemme, men det er også en anledning til å tenke over hva slags hverdag vi ønsker for andre.