I SAKSA: Statsminister Erna Solberg under åpningen av Kongsberg Automotives nye teknologisenter i fjor sommer. - Det er tross alt mye morsommere å peke på en bro, tunnel, vei eller skipstunnel og fortelle at jeg var med å få det prosjektet vedtatt, enn å fortelle at man fikk fjernet vedlikeholdsetterslepet på eksisterende veier i fylket, skriver artikkelforfatteren. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
I SAKSA: Statsminister Erna Solberg under åpningen av Kongsberg Automotives nye teknologisenter i fjor sommer. - Det er tross alt mye morsommere å peke på en bro, tunnel, vei eller skipstunnel og fortelle at jeg var med å få det prosjektet vedtatt, enn å fortelle at man fikk fjernet vedlikeholdsetterslepet på eksisterende veier i fylket, skriver artikkelforfatteren. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Debatt: Vedlikeholdsetterslep

Å klippe snorer

Evnen til å vise kortsiktig handlekraft trumfer samfunnets langsiktige behov.

Meninger

Spaltist

Mats Kirkebirkeland

er rådgiver i Civita, skribent i Minerva og aktiv i Høyre. Han har studert finans ved Handelshøyskolen BI og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Siste publiserte innlegg

I mitt borettslag på Bjølsen i Oslo, der jeg sitter i styret, har man de siste årene hatt flere store rehabiliteringsprosjekter. Nye bad, nye bodarealer og nytt vaskeri er bygget. Fasaden og tak er rehabilitert. I tillegg er vinduer og dører i leilighetene skiftet ut.

Ettersom tidligere styrer ikke hadde satt av tilstrekkelig med midler for vedlikehold og oppussing, men heller prioritert lav husleie, ble oppussingen og oppgradering av borettslaget finansiert av lån og ikke oppsparte midler. For å kunne håndtere byggelånet og økte kostnader under byggeperioden ble husleien derfor satt opp med godt over 50 prosent.

Dette bidro til en del protester på generalforsamlingen, noe som medførte en lovnad om å sette ned igjen husleien i etterkant av at rehabiliteringen var fullført. I dag er de fleste av rehabiliteringsprosjektene gjennomført under kostnadsrammen, byggelånet er erstattet av et normalt lån med lavere rente – som har sunket ytterligere – i tillegg til at en del fast kostnader er blitt lavere.

Resultatet er at borettslaget har fine overskudd etter at driftskostnader, renter og avdrag er betalt. Bør styret da opprettholde sin lovnad om å redusere husleien til glede for dagens andelseiere? Eller bør man benytte de løpende overskuddene til å bygge opp et slags vedlikeholdsfond til fremtidige rehabiliteringsbehov melder seg? Og som i større grad er til glede for fremtidige andelseiere?

Diskusjonen som foregår i mitt borettslag er et mikroeksempel på hvordan mange lokal- og rikspolitikere prioriterer knappe offentlige kroner. Å sette av og bevilge tilstrekkelig med penger til løpende vedlikehold – enten det er til bygg eller annen infrastruktur – vinner ikke særlig med velgere. Man blir heller ikke veldig populær i borettslaget av å øke husleien på permanent basis. Større nyinvesteringer, som ofte involverer ulike former for snorklipping, viser handlekraft og er mer populært hos både velgerne i valg og andelseiere i borettslag. Når man har valgsykluser på fire år av gangen (hvert andre år i borettslag) medfører dette en naturlig favorisering av kortsiktige tiltak istedenfor langsiktige behov. Dette har medført at man har gigantiske offentlige vedlikeholdsetterslep i de fleste sektorer i Norge:

  • En rapport fra Multiconsult, bestilt av KS i 2015, viser til et kostnadsbehov på mellom 28 og 38 milliarder kroner for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet på kommunale veier. 46 prosent av dagens kommunale veier har behov for oppgradering.
  • Statens vegvesen har, i en rapport fra 2013, kommet frem til at det vil koste 45 og 75 milliarder kroner å fjerne forfallet og gjøre nødvendige oppgraderinger på fylkesveinettet.
  • Ifølge interesseorganisasjonen Norsk Vann, var det totale oppgraderingsbehovet av det norske vann- og avløpssystemet i 2012 på 200 milliarder kroner, der den estimerte gjenanskaffelsesverdien er beregnet til 1053 milliarder kroner. Det estimerte investeringsbehovet for å komme fra akseptabel 2012-standard til akseptabel 2030-standard gir et investeringsbehov på 290 milliarder kroner. I 2016 ble cirka 230 av totalt 37 400 kilometer av det kommunale spillvannsnettet skiftet ut, tilsvarende 0,62 prosent. Fortsetter dagens fornyelsestakt vil det ta nærmere 160 å fornye hele spillvannsnettet.
  • En kartlegging av 41 kommuner og fem fylkeskommuner i 2013, gjennomført av Multiconsult og Norges Bygg og Eiendomsforening (NBEF), viser at seks av 10 offentlige bygg må utbedres. Omtrent en tredjedel av den undersøkte bygningsmassen er av en kvalitet som krever omfattende tekniske oppgraderingsbehov. Utbedringsbehovet vil koste mellom 79 og 124 milliarder kroner, og med dagens utbedringstakt vil det ta 20 år å ta igjen vedlikeholdsetterslepet.
  • Ifølge en rapport fra Pöyry Management Consulting fra 2010, var det anslåtte reinvesteringsbehovet i den eksisterende norske vannkraftparken på 110 milliarder kroner de neste 40 årene, noe som medfører et årlig gjennomsnittlig investeringsbehov på 3 milliarder kroner. Det årlige investeringsnivået til vedlikehold er, ifølge Energi Norge, på 1 milliard kroner årlig (side 8).
  • Eventuelle investeringer, for å øke kraftproduksjonen i nye eller eksisterende anlegg, kommer i tillegg.
  • Ifølge en rapport fra Riksrevisjonen trenger norske forsvarseiendommer vedlikehold for 4,5 milliarder, av en bygningsmasse til en verdi 39 milliarder kroner fordelt på 12.407 bygg. Strakstiltaksbehovet var 1,9 milliarder kroner i 2015.

Det nærmeste man kommer en total oversikt over vedlikeholdsetterslepet er Rådgivende Ingeniørers Forenings (RIF) rapport om Norges Tilstand (State of the Nation), som ble laget for første gang i 2010. Rapporten er en overordnet tilstands- og behovsvurdering av norsk infrastruktur og byggingsmasse innen 11 sentrale samfunnsfunksjoner.

Rapporten fra 2010 viser til at det er store etterslep på vedlikeholdet innen åtte av de 11 undersøkte samfunnsfunksjonene, hvor kommunale bygg, avløp, riks- og fylkesveier og jernbane er verst. Av en estimert total gjenanskaffelsesverdi på 3698 milliarder kroner, er nødvendig oppgraderingsbehov på 816 milliarder kroner.

Oppgradering til fremtidig standard, altså kostnad for fremtidssikring til år 2020, er på 1637 milliarder kroner. I 2015 utga RIF en ny og oppdatert rapport av Norges Tilstand. I denne rapportutgaven har RIF gjort helt nye beregninger siden 2010-utgaven, blant annet på grunn av bedre grunnlag fra etatene og mer nøyaktige egne undersøkelser. 2010-utgaven kan derfor ikke direkte sammenlignes med 2015-utgaven, noe som trolig forklarer at oppgraderingsbehovet har økt til 2600 milliarder kroner (2014-kroner) av en estimert total gjenanskaffelsesverdi på 5800 milliarder kroner. I 2020 kommer neste rapport.

At norske politikere underinvesterer i vedlikehold er ikke noe særegent. Både USA, Tyskland og verden generelt har enorme vedlikeholdsetterslep og en underfinansiering av infrastruktur. Man kan det spørre seg om det er noe systematisk innen det politiske systemet som gjør at infrastrukturinvesteringer, hvor gevinsten kommer på lang sikt, underfinansieres.

I Norge har man nettopp vedtatt Nasjonal Transportplan for 2018 til 2029. Den statlige rammen er på 933 milliarder kroner for hele perioden, mens den totale rammen er på 1064 milliarder kroner når man inkluderer bompenger. Men hvordan er fordelingen mellom investeringer i nye prosjekter og generelle vedlikeholdsinvesteringer?

Av den totale statlige rammen er 536,0 milliarder kroner satt av til vegformål, 318,9 milliarder kroner til jernbaneformål, mens investeringer til kysttiltak og særskilte transporttiltak er på henholdsvis 31,7 og 41,3 milliarder kroner. Men det meste av det som er satt av, vil gå til nye infrastrukturprosjekter, altså oppgradering av kvaliteten på infrastrukturen. Av en årlig gjennomsnittlig bevilgning til vegformål på 44 milliarder kroner (tabell 5.3 side 87), er kun 13,5 milliarder kroner årlig (30 prosent av totalen) satt av til drift og vedlikehold av riksvegnettet, inkludert trafikant- og kjøretøytilsyn. Dette er riktignok en økning på 2 milliarder kroner hvert år sammenlignet med saldert budsjett for 2017, men vedlikeholdsetterslepet på riksveiene blir kun redusert med en tredjedel i perioden.

Til jernbaneformål er den årlige gjennomsnittlige bevilgningen på 26,9 milliarder kroner, mens det er satt av 9,6 milliarder kroner til kjøp av infrastrukturtjenester – drift og vedlikehold (35 prosent av totalen). Den økte bevilgningen til vedlikehold på jernbanen reduserer også veldikeholdsetterslepet med en tredjedel.

Solberg-regjeringen, med samferdselsministeren i spissen, skal – i motsetning til tidligere regjeringer – ha honnør for faktisk å redusere vedlikeholdsetterslepet. Men når man først skal bruke nesten en billion på samferdsel – noe som bruker opp halvparten av det fremtidige handlingsrommet på kommende statsbudsjett – burde man heller prioritert vedlikehold av eksisterende infrastruktur enn bygging av ny. For å ikke å snakke om at de 140 nye samferdselsprosjektene som avsluttes i perioden og etter 2029, gir en samlet nettonytte på – 179 milliarder kroner. Samfunnet får altså mer verdi igjen av å la være å investere enn å bygge ut prosjektene.

En viktig grunn til dette er nettopp ideen om at kortsiktighet trumfer langsiktighet. Da handler det ikke nødvendigvis om at det er samferdselsminister Solvik-Olsen som får æren av å klippe snorer av de kommende NTP i 2020 eller 2030-årene. De lokalpolitiske interessene er vel så viktige. Innspill og press fra lokalpolitiske interesser på respektive rikspolitikere gir store føringer for hvilke prosjekter som skal få prioritet. I etterkant av at jeg har vært sterk kritisk til blant annet Stad skipstunnel, har kritikken haglet fra flere lokale personer fra Sogn og Fjordane.

Jeg har forståelse for frustrasjonen og irritasjonen over at en Oslo-borger kritiserer et prosjekt på den andre siden av landet. Men som vestlending kan jeg ikke forstå hvorfor man velger å prioritere en skipstunnel til 2,7 milliarder kroner høyere enn et skikkelig vedlikeholdsløft av de mange utslitte og rasutsatte veiene på Vestlandet. Men så må man huske at lokale ordførere, politikere, rådmenn og andre interessenter også synes det er mer stas med snorklipping, bløtkake og korps. Det er tross alt mye morsommere å peke på en bro, tunnel, vei eller skipstunnel og fortelle at jeg var med å få det prosjektet vedtatt, enn å fortelle at man fikk fjernet vedlikeholdsetterslepet på eksisterende veier i fylket.

På neste generalforsamling i borettslaget kommer jeg til å argumentere for å opprettholde husleien for å bygge opp en buffer mot fremtidige vedlikeholdskostnader. Det spørs om jeg blir gjenvalgt til styret.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook