Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Å knekke klimakoden

Etter at utviklingsminister Erik Solheim fikk rollen som superminister, har det blitt mer klima og mindre utvikling i den norske debatten. Til tross for at klima og utvikling på mange områder henger sammen, er de likevel to selvstendige felt som tjener på å debatteres på egne premisser. Men utviklingsmiljøet har ennå mye å lære av klimadebattantene, som har knekt koden om hvordan man får en global utfordring til å diskuteres realpolitisk og med nasjonale politiske implikasjoner. Det fortjener også utviklingspolitikken.

Norsk bistand var lenge tuftet på egeninteressen i å bygge et internasjonalt renommé og en nasjonal selvforståelse av Norge som humanitær stormakt. Men i løpet av fjoråret slo utviklingsminister Erik Solheim fast at det er andre og mer realpolitiske avveininger som skal danne grunnlag for den norske utviklingspolitikken. Solheim inviterte også til mer debatt, som i løpet av 2007 tok seg opp og fikk en kvalitet som har styrket utviklingsfeltet som politisk område i den norske offentligheten. Debatten vil også være med på å gi et godt grunnlag for denne regjeringens første utviklingsmelding, som skal legges fram for Stortinget i løpet av året. Men noen sentrale utfordringer gjenstår.

For dessverre kan det se ut som om det fortsatt er en viss avstand mellom ministerens og departementets tilnærming til utviklingsfeltet; Da Utenriksdepartementet i desember presenterte artikkelserien «Globale Norge – hva nå?», som skal være med og legge grunnlaget for utviklingsmeldingen, ble alle de utviklingspolitiske artiklene kategorisert under betegnelsen «engasjementspolitikk», et begrep som passer bedre til det norske godhetsregimet, hvor bistand var drevet av gode intensjoner snarere enn definerte politiske interesser. I beste fall er den tilsynelatende avstanden mer et resultat av uklar begrepsomgang enn reell uenighet. I verste fall kan sekkebeskrivelsen engasjementpolitikk være med på å forenkle en av verdens kanskje viktigste utfordringer; fattigdomsreduksjon og menneskelig utvikling.

Derfor er det viktig at Norge definerer sine interesser i utviklingsarbeidet. Er det næringslivsinteresser, sikkerhetsinteresser, oljeinteresser, nettverksinteresser eller andre egeninteresser? En slik avklaring vil bidra til at en mer saklig debatt om utformingen av norsk utviklingspolitikk bygger på kjente premisser. Når egeninteressene har blitt definert, blir det også mer interessant å diskutere sammenhengen mellom norske interesser og god utvikling. Det viktigste spørsmålet blir ikke, som debatten på tampen av 2007 dreide seg om, hvorvidt politisert bistand er effektiv eller ikke, men snarere hvilken politikk som gjør bistanden mest effektiv. Regjeringens Vest-Afrika-strategi er et hederlig eksempel på en politiske analyse av formålet med norsk bistand til området, til tross for at Olje For Utvikling-programmet ennå er langt unna å realiseres i de oljerike vestafrikanske landene.

Fjorårets debatt handlet også om resultater og hvor effekten av bistand er størst. Frontene sto mellom dem som mente innsatsen skulle settes inn der behovene er prekære, og dem som ville satse der det er mest potensial for endring. Selv om både behov og endringspotensial er viktige kriterier, er imidlertid det viktigste med bistanden, enten man satser på det ene eller andre, at vi tenker langsiktig, forutsigbart og støtter strukturelle endringer. Resultatene kommer ikke like raskt, men effekten vil være større. Utvikling tar tid og handler om å øke menneskers valgmuligheter. Det starter med skole og helsetilbud, infrastruktur og jobbmuligheter, områder som myndigheter selv skal kunne bli i stand til å levere. Solheim skal derfor ha ros for å ha utvidet målgruppen i utviklingssamarbeidet til å inkludere middelklassen i utviklingslandene. Støtte til akademikere og journalister som sørger for at politikerne holdes ansvarlige, uavhengige domstoler og maktfordeling, er med på å opprettholde og styrke de demokratiske institusjonene i et land, som igjen vil sørge for en mer stabil utvikling.

Egeninteresser og resultatdiskusjon til tross; det som fikk størst betydning for utviklingsdebatten i 2007 og som også ser ut til å fortsette å være den største utfordringen i år, er likevel Solheims nye superministerpost. Det er ingen tvil om at det er en viktig sammenheng mellom utvikling og miljø. Da UNDP lanserte den årlige Human Development Report i 2007, fokuserte vi på konsekvensene av klimaendringene for den menneskelige utviklingen. Samtidig som de 2,6 milliarder menneskene som lever på under 2 dollar om dagen er minst ansvarlige for de dramatiske klimaendringene, er det de som betaler den høyeste prisen. 98 prosent av alle klimakatastrofer fra 2000 til 2004 rammet utviklingsland, og mangel på kostbare sikringsmekanismer for landbruksområder sørger for at produksjonstapene i Afrika sør for Sahara kommer til å nå 25% i 2060, hvis trenden fortsetter som i dag. Derfor må de rike landene ta ansvar ved å kutte utslippene av drivhusgasser med minst 80 % fra 1990-nivå innen 2050.

Men for de minst utviklede landene er det problematisk å kreve store utslippskutt før 1,6 milliarder av verdens fattige, som ikke har tilgang til elektrisitet, får dekket sine daglige behov. Vi møter også dilemmaer når vi krever utslippskutt fra land som er i ferd med å stable på bena en nasjonal industri som igjen skal gi økonomisk vekst og sårt tiltrengte tilskudd til statsbudsjetter. Derfor er det ikke så enkelt som å si at all klimavennlig politikk er utviklingsvennlig politikk. UNDP har lenge jobbet i skjæringspunktet mellom utvikling og klima, økonomisk vekst og utslippsreduksjon, og har erfart hvor utfordrende det er å balansere det ene mot det andre. Problemet med en felles utviklings- og miljøminister, er også faren for at utviklingspolitikken trekker det korteste strået i kampen om ministerens oppmerksomhet. Et eksempel er at da Norge for første gang ble invitert til toppmøtet mellom EU og AU for å diskutere ny Afrika-strategi, valgte Solheim å prioritere den vel så viktige, men konkurrerende klimakonferansen på Bali.

Det enorme fokuset på klima på bekostning av utvikling skyldes nok internasjonalt press, men også at hjemlig miljøopinion har klart noe av det utviklingsmiljøene ennå sliter med; Klimadebatten er politisert og blir diskutert først og fremst på sine egne premisser. Utfordringen for utviklingsfeltet i 2008 blir derfor å knekke denne klimakoden, og samtidig anerkjenne at utvikling handler om mer enn klimaproblematikk. Globale klimaspørsmål og utviklingsfeltet er viktige og komplekse områder som begge fortjener hver sin Solheim.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media