KRENKEDEBATT:  I etterkant av Oslo Freedom i slutten av mai oppstod en debatt om krenking, innledet av Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri. Bildet viser den marrokanske skribenten Zineb El Rhazoui, som skriver for satiremagasinet Charlie Hebdo. Foto: NTB Scanpix
KRENKEDEBATT: I etterkant av Oslo Freedom i slutten av mai oppstod en debatt om krenking, innledet av Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri. Bildet viser den marrokanske skribenten Zineb El Rhazoui, som skriver for satiremagasinet Charlie Hebdo. Foto: NTB ScanpixVis mer

Å krenke eller ikke krenke

Har vi plikt til å sjikanere muslimer?

Meninger

I Dagbladet den 4. juni argumenterer Ole Martin Moen og Anders Solli Sal for at vi ikke bare har en rett men også plikt til å krenke de religiøse følelsene til muslimer. Ole Martin Moen har tidligere hevdet at hårsåre religiøse grupper (les: muslimer) kan krenkes til resignasjon, og at krenkelser er et helt nødvendig virkemiddel for å fremme moderasjon og toleranse: «Først når de er ferdigkrenket tåler de å bli kritisert uten å skrike, hyperventilere og bære seg.»

I en kommentar om ytringsfrihet i Dagbladet 28. mai refererte Aksel Braanen Sterri til nyere sosialpsykologisk forskning som reiser alvorlig tvil ved denne tanken om at krenkelser av en gruppe bidrar til å øke tålegrensen for ekstern kritikk og dermed til å åpne for sekularisering og dialog på tvers av religioner og livssyn.

Moen og Sal hevder at den positive funksjonen til krenkelsene ikke handler om å få målgruppen (alminnelige muslimer) til å bli mer tolerante, men derimot å beskytte retten til å fremme ytringer som kan såre og krenke muslimer uten å bli utsatt for vold eller trusler om vold fra islamistiske terrorister. Logikken er at det er «safety in numbers».

Hvis tilstrekkelig mange krenker like mye samtidig vil 1) risikoen for voldelige angrep mot den enkelte krenker bli mindre siden terroristene har begrenset kapasitet og 2) terroristene vil etter hvert blir så overveldet og forvirret at de resignerer. Den første faktapremissen er åpenbart sann, og Moen og Sal mener at det derav følger en plikt til å bidra til krenkelsene. Den andre er høyst tvilsom, for å si det forsiktig, men mer om det til slutt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det mangler to viktige distinksjoner i dette resonnementet.

For det første mangler det et skille mellom potensielt sårende religionskritikk, satire og kunst på den ene siden og ren sjikane (krenkelser for krenkelsens skyld) på den andre. Salman Rushdies «Sataniske vers» og «Life of Brian» er klare eksempler på den første kategorien, mens filmtraileren «Innocence of Muslims», Lars Vilks sin tegning av Muhammed som hund og Jyllands-Postens karikaturstunt er eksempler på den andre. Skillet er ikke absolutt og det vil åpenbart i høy grad være basert på en subjektiv vurdering, men avisredaktører, forlagsredaktører og gallerister gjør valg etter kvalitetskriterier hele tiden.

Individer som ikke har annet på hjertet enn at de ønsker å sjikanere og utdefinere muslimer og andre religiøse og etniske grupper har full rett til å benytte sin ytringsfrihet, og de har krav på å bli beskyttet av politi og rettsvesen mot eventuelle voldelige motreaksjoner. Derimot har de ikke krav på at andre gjør sjikanen til sin egen. Vilks og Jyllands-Postens Flemming Rose kan ikke forlange at vi andre skal oppføre oss som dem. Analogien med den sårbare unge transpersonen, som Moen og Sal benytter, er falsk, ikke minst fordi kravet om å få leve ut sin kjønnsidentitet er langt sterkere enn kravet om å få utløp for en eventuell motvilje mot andre religiøse og etniske grupper. Begge rettigheter er beskyttet av ytringsfriheten, men det betyr ikke at de skal prioriteres like sterkt og har samme krav på aktiv medvirkning fra omgivelsene.

Det er ikke vanskelig å være enig med Moen og Sal om at det er svært viktig å utvide ikke bare det juridiske, men også det faktiske rommet for religionskritiske ytringer, kunstneriske uttrykk og god satire. Moen og Sal vil kanskje hevde at den rene sjikanen har en indirekte, instrumentell funksjon ved å bane vei for de mer verdifulle ytringene, og det var da også argumentet Jyllands-Posten brukte for å trykke sine berømte Muhammed-karikaturer. Men her må man gi Braanen Sterri rett i at all erfaring tyder på det motsatte. Det er eventuelt god og seriøs religionskritikk og genuint morsom og tankevekkende satire som øker rommet for mer av det samme. Hvis «Life of Brian» hadde vært en stupid og umorsom film ville den ikke i ettertid ha parkert ideen om sensur så godt og grundig som den faktisk gjorde.

Det andre som mangler i Moens og Sals resonnement er skillet mellom islamistiske terrorister og vanlige, fredelige muslimer. De begrunner sin appell om krenkelser med henvisning til de voldelige motreaksjoner til islamistiske terrorister, mens virkningene for vanlige muslimer ikke vies selvstendig oppmerksomhet. Her hadde Brannen Sterri et viktig budskap: "Når den andre blir gjort til en fremmed som skal krenkes til enighet, er døren også lukket for en meningsfull dialog mellom likeverdige."

Derimot er Braanen Sterri i sin kommentar inne på et moralsk meget tvilsomt og farlig spor når han tilsynelatende er villig til å bruke risikoen for voldelige motreaksjoner som et argument for å innsnevre ytringsfriheten her og nå.

Hva angår de islamistiske terroristene, så tyder alt på at de ønsker krig med Vesten, uansett. De bruker religiøse krenkelser som et påskudd for angrep på tegnere og kunstnere, angrep som alternativt like gjerne kunne vært rettet mot andre vestlige mål: jødiske institusjoner, militær og politi eller sivilbefolkningen i alminnelighet. Paradoksalt nok er både Braanen Sterri og Moen og Sal tilbøyelige til å gi terroristene en slags definisjonsmakt over hva som riktig og god ytringspraksis — i begge tilfeller i et falsk håp om at det vil føre til mindre terrorisme og mer ytringsfrihet på sikt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook