Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

a la lofoten

Norgesferie høres ut som en lang gjesp. Men så kommer du til Lofoten.

JEG SITTER PÅ RIPA

i en gummibåt med 300 hestekrefer. Sola brenner opp himmelen i vest, i øst spretter Lofoten opp av havet som en angrende isbader. Noen centimeter ved siden av meg svømmer en spekkhogger på flere tonn.

Det lukter diesel og smaker salt.

Velkommen til 68 grader nord.

LOFOTEN, TENKER DU.

Lofoten er for bobilturister på flukt fra smogen i Sentral-Europa. Lofoten er for næringslivet, menn i dress på teambuilding, de leier fiskeskøyter og snakker om syngergieffekter. Lofoten er for mora og faren din, der står de, kan du se dem kysse på Hurtigrutas øverste dekk?

Lofoten er like langt fra St. Hanshaugen som Venezia. Lofoten er feil vei, naboen til Nordpolen, dyrt. Lofoten er et innslag på Dagsrevyen om en bitter mann med rullings, han snakker om kvoter, regnjakka er oransj.

Lofoten er ikke for meg, tenker du, der du sitter foran pc-skjermen og kjøper billetter til London.

Lofoten kan seile sin egen sjø.

MEN LA MEG

presentere Austvågøy, Lofoten, Norway, off season: Vi kom som havørner inn mot Svolvær lufthavn. Vestfjorden lå blikkstille, fjellene sminket seg med den første snøen. Vi gikk ut av Widerøe-flyet, og vi så etter bagasjebåndet, men det finnes ikke noe bagasjebånd, her er bare en tralle med kofferter, og vi gjorde som de lokale, vi plukket ned koffertene sjøl, og akkurat da vi snudde oss mot parkeringsplassen skjønte vi at alle de andre hadde blitt henta av slekt og venner, og at vi var de eneste turistene i ti mils omkrets.

Det føltes uvanlig godt.

MÅLET MED VÅR

Lofotentur sto skrevet i en sliten filofax: «mest mulig moro i Svolvær, Kabelvåg og Henningsvær på to dager.» Vi ønsket oss padling, spekkhoggersafari, bølgerafting og snorkling. Vi ønsket oss store naturopplevelser og voldsomme fiskemiddager.

Da vi satte oss inn i leiebilen, visste vi ikke at alle ønskene skulle bli innfridd. Det eneste vi visste da, var at cd-spilleren i bilen ikke virket. Dermed gikk den i dass, planen vår om å la Sivert Høyems mørke stemme akkompagnere bilkjøringen. Det ble liksom ikke det samme å passere Svolværgeita med en skurrende Eminem på radioen.

I Lofoten kan du velge og vrake i overnattingsmuligheter. På nettsida lofoten-tourist.no finner du den informasjonen du trenger, hvis du ikke allerede har bestemt deg for å overnatte i telt. Vi falt for Rica Svolvær Hotell, som byr på rom med egen veranda ut mot havet og vafler til frokost. Hvis du spleiser på et rom sammen med en venn, eller enda bedre: en kjæreste! , kan dere komme unna med rundt 400 kroner per person for ei natt.

Bortsett fra en buss med Bayern-pensjonister og to forretningsmenn, var vi de eneste gjestene.

DOWNTOWN SVOLVÆR ER

ikke blant verdens underverker, men på brygga ligger en restaurant som rett og slett heter Du Verden. Det må den gjerne hete, for kokken er på kokkelandslaget og serverte oss bacalao og uer i ypperste klasse. Selvfølgelig ble middagen dyrere enn burgerne på Statoilstasjonen, men hei, ferie er ferie, og tohundrelappene i lommeboka skal brennes opp på noe godt. Du Verdens eneste kelner var en ung kvinne fra Buskerud som hadde flyttet nordover på grunn av love . Hun kunne fortelle at en rekke unge mennesker har etablert seg i byen de siste åra, noen av dem har starta opp en kul klesbutikk (Nr 19, heter den), utelivet har tatt seg opp og folk smiler fra øre til øre. Hun var så overbevisende entusiastisk at vi, på vei tilbake til hotellet, begynte å diskutere mulighetene for å kjøpe oss et billig hus i Svolvær og pusse det opp og feriere i dette huset hver sommer i 23 år framover og deretter selge det for 180 000 dollar til noen hyggelige amerikanere som ønsker seg bort fra Upper East Side.

Det ble, med andre ord, en fin kveld.

NESTE DAG STARTA

vi eventyret i Festvåg (festvag.no) like utenfor Henningsvær. Her har to kjekke karer kjøpt et gammelt fiskevær og åpnet event-firma med kajakkutleie, havfiske, skytebane, fjellturer, kjøring med ATV (små, motoriserte firehjulinger) og trial (terrengmotorsykler). Kort sagt: et lite Liseberg nord for polarsirkelen.

Vi forsynte oss med hjelmer og annet beskyttelsesutstyr og freste rundt på de hissige beistene av noen firehjulinger en lang stund. Hvis du liker gocart, kommer du til å elske ATV-kjøring. Legg til mektige fjell til høyre og Atlanterhavet til venste, og du får en tivoli-opplevelse du seint vil glemme.

I sommerhalvåret kan du stikke innom Festvåg og leie kajakker uten forhåndsbestilling. Nå, seint på høsten, kan det lønne seg å ringe først. Prisene er uansett gunstige - for 200 kroner kan du padle i tre timer, og for 450 kroner kan du disponere kajakken i ett døgn.

Vi padlet fra Festvåg inn til fiskeskøytene i Henningsvær. Ikke akkurat en ekspedisjon, men nok til at jeg begynte å nynne på barnesangen «En ekte lofottorsk jeg er, for jeg er født i Henningsvær», og, ikke minst, resten av det forbøffende catchy refrenget: «fadderullan dei, fadderullan dei, fadderullandullan dei».

VEIENE PÅ AUSTVÅGØY

og Vestvågøy er som veiene i et PlayStation-spill: smale, vakre, nesten ingen møtende biler, ikke en lensmannsbetjent å se, bare lokale helter i høy fart, i ymse Opel-modeller og, av en eller annen grunn, Renaulter. Vi stoppet på en nærbutikk, og nå skal jeg ikke gjøre et stort poeng av denne historien, men det hadde seg slik at jeg hadde lyst på banan, ja, jeg vil påstå at jeg ville gitt en femtilapp for én banan, og jeg spurte kvinnen bak disken: «har du bananer?», og jeg forventet et klart og tydelig «ja», eller et «selvfølgelig», eller et nikk, men hva er dette?, kvinnen bak disken nøler, og nå kommer jeg til poenget, en kort og konsis setning, som der og da gjorde meg ulykkelig, men som seinere har gjort meg tvers gjennom lykkelig, kvinnen bak disken lente seg over kassaapparatet og sa: «Æ har ikke banana.»

Etterpå tok vi av fra hovedveien og kjørte til California.

DET VIL SI:

det er min personlige teori at et lite stykke California gikk seg vill og valgte å slå seg ned på Unstad i Lofoten. Her finner du ei strand som bare mangler Pamala Anderson for å kunne karakteriseres som komplett. Surferne har vært her i mange år allerede, og de bor alle hos Thor Franzen på campingen, selvfølgelig gjør de det, Thor Franzen produserte sitt eget surfbrett i 1962, og Thor Franzen sier det som det er:

-  Det blåser som et helvete her på Unstad. Og bølgene kan bli store som faen sjøl.

Hvis du er nysgjerrig på hva surfing er, kan du leie både brett og våtdrakt på campingen. Thor Franzen skal ikke ha mer enn 250 kroner for en hel dag.

Nede på stranda traff vi to finske surfere som hadde kjørt nonstop Helsinki-Unstad, hele 1600 kilometer, med Postgirobygget på stereoanlegget.

-  Det är bra musik, sa den høyeste av de to.

-  Skriv inte om det här stället, sa den laveste av de to.

18 TIMER SEINERE

sitter jeg på ripa i en gummibåt med 300 hestekrefter. Vi forlot Unstad ved solnedgang, kjørte til hotellet, sov, sto opp, spiste vafler, kjørte til Kabelvåg, møtte Magne Goffeng i Lofotdykk (lofotdykk.no) og kjørte båten i rasende fart rundt Skrova og hit hvor vi er nå, sør for Store Molla. Magne har tatt oss med ut i havet for å se etter spekkhoggere. Vi er tidlig ute, høysesongen er ikke før i november, men o la la , vi har funnet fire spekkhoggere og forfølger dem i høy fart. Det er sju millimeter våtdrakt og en dykkermaske mellom meg og Norskehavet.

Jeg skal svømme blant hvaler. Det er i hvert fall planen.

Jeg, 73 kilo, sprellende ved siden av spekkhoggeren, ca 2800 kilo.

MEN SPEKKHOGGERNE

har helt andre planer, og skipper Magne holder meg ombord i båten. Han vet om et annet sted jeg kan få lov til å snorkle, sier han, og vrenger gummibåten i 30 knop i retning Store Molla. Der, i ei lita paradisbukt, hopper jeg til sjøs. Under vann er sikten bedre enn i Egeerhavet. Fiskene ser filosofisk på meg, jeg stirrer tilbake, og det kryr av kråkeboller og sjøstjerner og skjell, og jeg tenker: dette koster bare 700 kroner, dette er livet, og slike ting, og etterpå, når jeg sitter i gummibåten og spiser skolebrød og ser rett inn i Lofotveggen, konkluderer jeg slik: ironien er død.

Det er bare Lofoten nå.

FØLING I FJÆRA: Kanskje ikke Natur og Ungdoms drømmescenario, men veldig moro. Frank Hagen hos event-firmaet Festvåg i Henningsvær demonstrerer trial-kjøring i Lofoten. For noen få hundrelapper kan du også prøve.
FROSKEMANN: Med våtdrakt og dykkermaske får du et innblikk i en helt annen verden. Hvis du var fornøyd med sikten i vannet utenfor Kreta, kommer du til å få bakoversveis av sikten i vannet utenfor Lofoten.
BRETT PÅ SAK: På Unstad i Lofoten kræsjer primærnæring og sauebrek mot våtdrakter og bærbare pc-er med punkmusikk. Andreas Laurent (27) og Patrick Blom (26) kjører nonstop Helsinki-Lofoten flere ganger i året for å surfe. Her er de nettopp ferdige med dagens økt.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media