Å lære om kristendom

KRL-FAGET: Dagbladet får ha meg unnskyldt, men avisas kommentator Inger Merete Hobbelstad ligger en smule tilbake i debatten om KRL når hun belærer Human-Etisk Forbund om forskjell på forkynnelse og kunnskapformidling/dannelse (25.4.). Er det noe vi vet forskjell på etter ti års rettsstrid om KRL i samtlige norske rettsinstanser, så er det nettopp det.

Vi har i alle år i KRL-sammenheng nettopp understreket viktigheten av kunnskapstilegnelse – selvsagt også om kristendommen i norsk skole. Kristendommen bør også være tema i norsk- historie- og gjerne i musikktimer. Ingen kan beskylde livssynsminoritetene i Norge for å ha krevd at våre barn ikke skal lære om kristendommen. Vi har til og med godtatt en viss overvekt av majoritetsreligionen i undervisningen. Det vi ikke godtar er en teologisk fagforståelse som gjør at våre barn må møte religion som praksis – som noe som gjennomsyrer hele livet, fra fødselen av – og påvirker hele tilværelsen. Slik pedagogikk legger ikke opp til kunnskaptilegnelse, det er trosopplæring.

Problemet i KRL- faget er at forkynnelse – det vil si, identitetsskaping gjennom innenfrareligiøs formidling, framstilles som kunnskapsformidling. Derfor er også faget dømt. OSSE-dokumentet fra Tuledo understreker at obligatoriske religionsfag skal skille mellom opplæring i – og læring om. KRL har ikke gjort det, og RLE-skolebøkene gjør det heller ikke.

Konkret: Hvis Hobbelstad blar opp i en av KRL-bøkene, som dessverre også skal brukes i det «nye» RLE-faget, vil hun finne en fortelling om en liten gutt som er redd for mørket, lyn, torden og høye bølger. Hva står på neste side i den samme skoleboka? En fortelling om Jesus som stilner stormen.

Dette er KRL i et nøtteskall. Det er nemlig et fag som er utredet av teologer og som har som mål å bekrefte den en kristen identitet hos barn.

EMD-dommen fra Strasbourg er krystallklar: Et obligatorisk religionsfag og dets skolebøker skal ikke være egnet til påvirkning til annen tro. Faget ble dømt fordi det var nettopp det faget gjorde.