A-lag og b-lag

De faste teaterensemblenes tid går mot slutten. Nye måter å tenke teater på tvinger fram andre ansettelsesformer.

DNS-skuespillernes frustrasjon over aldri å bli tildelt noe annet enn biroller, mens kjendisskuespillere fra Oslo feier inn og får alle hovedroller og stjernegasjer, er forståelig. Å gå år ut og år inn uten å få spille annet enn hekk i «Jan Herwitz», full mann i «Erasmus Montanus» eller parykkhode i «Marlows testamente» - for å sette det på spissen - kan ikke virke særlig motiverende i lengden.

  • På den andre siden, en teatersjef skal sørge for at det kommer folk i teatret. Hva vil publikum se, «My Fair Lady» med Herborg Kråkevik eller med Rhine Skaanes, for nå tilfeldig å bruke en av de fast ansatte DNS-skuespillerne som eksempel? Folk går i teatret for å se gode skuespillere, og aller helst stjerner. Har ikke en teatersjef sånne i stallen, må han kjøpe dem inn. Det sikrer ikke husfreden, men som kunstnerisk ansvarlig og sjef, har selvsagt en teatersjef rett til å foreta slike disposisjoner. Framleggelsen av DNS' høstprogram i Bergen i dag vil vise at Bentein Baardson fortsetter linjen med å kjøpe inn kjendisskuespillere og tv-stjerner til publikumsdragerne sine.
  • Frustrasjonen er som nevnt forståelig, men jeg tror den er fåfengt. Den er et symptom på et dypereliggende problem: teaterensemblenes oppløsning. Både tidas krav og ikke minst nye måter å tenke teater på, både kommersielt og kunstnerisk, tvinger fram andre ansettelsesformer enn de som har rådet de siste tiåra.
  • Derfor er det bare å innse at tida da fast ansettelse ga en slags rett til de feite rollene, er forbi. Det er ikke dermed sagt at en teatersjef ikke plikter å bruke troppene sine best mulig. Men vi må innrømme at norsk teater i dag er forskjellig fra teatret på 70-tallet, og at vi har a-lag, b-lag og c-lag av skuespillere. Det er dømt til å gå den veien at ensemblene, fast ansatte, bygges ned til fordel for engasjementer og åremål. Å prøve å bruke arbeidsmiljøloven for å stoppe denne utviklingen, vil være tøvete.
  • Men jeg skjønner at det smerter, spesielt i Bergen, en by som er kjent for å bygge sine egne teaternavn, og som for 100 år siden eksporterte scenegeniene - Johannes Brun, Johanne Dybwad, Agnes Mowinckel - til Oslo. Men det var da. Og ikke nå.

hans.rossine@dagbladet.no