EN GOD LATTER FORLENGER LIVET: Erna Osland har skrevet en bok for barn og voksne om latteren og dens vesen. På de kostelige tegningene til Per Ragnar Møkleby er menneskene på klovners vis utstyrt med rød nese. Tegning fra boka
EN GOD LATTER FORLENGER LIVET: Erna Osland har skrevet en bok for barn og voksne om latteren og dens vesen. På de kostelige tegningene til Per Ragnar Møkleby er menneskene på klovners vis utstyrt med rød nese. Tegning fra bokaVis mer

Å le høyt og hjertelig er stort sett ufarlig

Barn ler 300-400 ganger i døgnet.

Ungene ler ofte og mye. De elsker å le. Den eldste på sju har en så liflig og klukkende latter at omgivelsene blir et eneste stort smil når hun setter i gang.

Den yngste på fem vil at jeg skal starte dagen med å lese opp vitsene i Donald-bladet mens hun spiser frokost. De er ofte utrolig teite, men hun hikster og ler uansett. Hun vet at det er vitser. Barn ler. Ifølge Erna Oslands nye bok «He-he! - ei bok om den livsviktige latteren» ler barn opptil 300-400 ganger hver eneste dag. Voksne derimot ler ikke mer enn 10-15 ganger i døgnet.

Det er mulig å le seg i hjel, men da skal man ha spesielt dårlig pust. Dette er såpass uvanlig at det uansett anbefales å le så mye som mulig. Boka til Osland er skrevet for barn, men kan like gjerne leses av voksne.

Den er fabelaktig illustrert av Per Ragnar Møkleby som tegner mennesker i forskjellige lattersituasjoner, samtlige utstyrt med rød klovnenese. Når jeg leser den for barna, og det blir litt for komplisert snakk om spillet mellom de to hjernehalvdelene eller noe sånt, velger de å peke på tegningene. Og le høyt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aristoteles mente at evnen til å le og tenke er det som skiller mennesket fra dyrene. I sin utmerkede bok «Humor fra Homer til Simpson» mener Øystein Sjaastad og Jørgen Gaare at dette «er skrevet i forvissning om at humor er det eneste som kan redde oss».

Osland har for øvrig et lite kapittel om at også dyr ler, både kråker, aper, hunder og ifølge nyere forskning dyr med store hjerner; løver, flodhester og bjørner. Rotter som ler, er de som får flest venner, forteller hun. Det samme gjelder mennesker. Hun kan for eksempel avsløre at noe av det eneste alle ler av, er vitsene til sjefen.

Den første boka jeg kjøpte for egne penger, var skrevet av Mark Twain og het «Fransk duell og andre historier» (Fredhøis, 1957). Den amerikanske forfatteren ble min store favoritt og er det fortsatt.

Den lefsete, gamle boka står i en egen hylle jeg betrakter som et litterært medisinskap, med midler mot dårlig humør, svartsyn og dumme mennesker. Der står bøker som alltid kan få meg til å le; foruten Mark Twain skrevet av forfattere som Kjell Aukrust, Fredrik Stabel, Storm P, Albert Engström, Knut Nærum, Are Kalvø, trioen Odd Eidem, Andre Bjerke og Carl Keilhau og flere andre.

Osland har gått grundig til verks og tilegnet seg kunnskap om latteren som hun formidler med smittende entusiasme. Boka byr på stadige små klukkende aha-opplevelser når det gjelder latterens fysiske sider, dens sosiale betydning, forholdet mellom latter og frykt, eller om latterens mørke sider; bøllelatter, skadefryd eller sykelig latter. Og om latterforskning, som heter gelotologi.

Osland slår fast at «den humoristiske latteren gjer oss friskare, rausare, smartare og mindre bekymra». Smil til verden, og verden smiler til deg.

Jeg hørte en gang et ordspråk som var hentet fra dypet av det mørkeste kristen-Norge: «På låtten kjennes dåren.» Pietismen i et nøtteskall.

Lytt heller til Jens Bjørneboe:

«Hele kunsten å lære seg å leve betyr å holde fast på latteren.»