<b>TRENGER SPESIALOPPFØLGING: </b>En av pasientene som hadde vært innlagt fortalte at hun hadde vært så lammet av frykt for å få panikkanfall at hun hadde holdt seg kun i hjemmet over flere år, skriver Haseth. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix
TRENGER SPESIALOPPFØLGING: En av pasientene som hadde vært innlagt fortalte at hun hadde vært så lammet av frykt for å få panikkanfall at hun hadde holdt seg kun i hjemmet over flere år, skriver Haseth. Illustrasjonsfoto: NTB ScanpixVis mer

Å legge ned spesialiserte sengeposter gjør ikke psykiatrien bedre

Etter min mening tas det politiske beslutninger om å erstatte sengeposter med poliklinikk uten at det er koblet forskning til dette.

Meninger

Undertegnede arbeidet som faglig leder ved spesialpost 4 (SP4), en sengepost for tvang (OCD) og andre angstlidelser ved Østmarka i Trondheim.

Sengeposten hadde 13 sengeplasser som stort sett var fylt opp. Pasientene var oftest unge voksne men alle aldersgrupper var representert. De fleste hadde lang sykehistorie, et lavt funksjonsnivå og hadde vært gjennom flere behandlingsforsøk, uten gode resultater.

Hos oss ble 70 prosent av pasientene friske eller oppnådde betydelig bedring.

Posten ble nedlagt og videreført som OCD team fra og med 2015. Et OCD team er et spesialisert behandlingsteam som ble etablert for å sikre pasienter med tvangslidelse dokumentert virksom behandling.

SP4 hadde et avgrenset fokus: Pasienter med angst og OCD og samtidig alvorlige psykiske lidelser (komorbiditet). Posten tilbød, med bakgrunn i nyeste forskning, et spesialisert, manualbasert behandlingstilbud for åtte andre kompliserte angstlidelser, i tillegg til OCD og Tourettes syndrom.

En av pasientene som hadde vært innlagt fortalte at hun hadde vært så lammet av frykt for å få panikkanfall at hun hadde holdt seg kun i hjemmet over flere år.

Hun hadde ikke turt å ta i mot hjelp på den lokale poliklinikk, men var nå etter innleggelsen svært fornøyd etter å ha kommet i gang i arbeidslivet igjen.

Det å ha panikklidelse kan sees på som om man har en fobi for normale kroppssymptomer. Behandlingen, kognitiv terapi/eksponeringsterapi, går ut på å lære opp pasienten i at symptomene er normale og ikke farlige. Deretter er fokus på å utfordre og stå i angsten uten bruk av strategier for å regulere ned angsten.

Den nevnte pasienten øvde på emosjonsregulering sammen med personalet dag og kveld, på sykehuset og ute på kjøpesenter og i naturen. Til forskjell fra personalet på en vanlig akutt eller allmennpost var personalgruppen på spesialposten samkjørt og hadde gode kunnskaper om angstbehandling slik at ingen gjorde den «feil» å trygge pasienten med f.eks. å tilby dempende medikasjon, bruk av pusteteknikker, ting for å slappe av osv.

Posten fikk henvisninger av pasienter fra hele landet noe som innebar mulighet for mengdetrening og god kompetanse oppbygging. Ansatte ble oppfordret til å ta relevant videreutdanning og det ble laget sertifiseringsprogram i de behandlingsmetodene som ble benyttet. Spesialtrent personell observerte pasienten for å gjøre nødvendige vurderinger slik at behandlingen, som oftest var tre ukers innleggelse, kunne skreddersys den enkelte. Det ble også i stor grad samarbeidet med det lokale hjelpeapparat med mulighet for hospitering og veiledning under og etter innleggelsen.

Vi hadde et samarbeid med Universitet både når det gjaldt faglig veiledning i de valgte evidensbaserte metoder og evaluering/forskning på metodene. Behandlingsresultatene var svært gode og resultatene fra forskningen ble benyttet til å videreutvikle tilbudet.

Etter at vi ble videreført som OCD team har vi hatt et sporadisk samarbeid med sengeposter (hovedsakelig allmennposter) om innleggelser. Samarbeidet har fungert bra, men ofte med en betydelig innsats fra OCD teamet. På en sengepost uten spesialkompetanse har få av de ansatte kompetanse på den aktuelle lidelse og relevante behandlingsmetoder. Sammenlignet med en spesialpost hvor hele personalgruppen går i takt, vil personalet på en alminnelig post forstå og behandle pasienten ulikt, noe som vanskeliggjøre et godt behandlingsresultat eller i beste fall gjør at behandlingen tar lenger tid.Det er problematisk at så store ressurser brukes på sengeposter uten spesialkompetanse år man blir nødt til å bruke sparekniven pga. budsjettkutt og innsparing så burde ledelsen og politikerne også sett på hvilen type sengepost de nedlegger.

Ved spørsmål om nedleggelse, er mitt inntrykk, at beslutningstagerne ofte ikke skiller mellom typer sengeposter. Jeg mener det grovt kan deles i tre.

1. Akuttavdelinger som tar inn de aller sykeste, de som er i krise

2. Allmennposter, som ofte er de avdelingene som ligger på DPS og som tar bl.a. imot pasienter med angst og depresjoner og pasienter som har vært på akuttpost og trenger mer oppfølging.

3. Spesialiserte sengeposter, som er betydelig færre i antall og har spesialisert seg på en eller flere lidelser. Sistnevnte er lokalisert både på DPS og sykehusavdelinger.

Etter min mening tas det politiske beslutninger om å erstatte sengeposter med poliklinikk uten at det er koblet evaluering/forskning til dette.

Omleggingen fra sengeposter til mer poliklinisk behandling har på mange måter vært positiv og gitt bedre pasientbehandling. Noen av pasientene vil imidlertid alltid trenge mer omfattende tilbud, som dagtilbud, intensiv terapi eller i ytterste konsekvens en innleggelse

Nedleggelsen av Post 4 har medført en reduksjon av tilbudet til flere pasientgrupper, spesielt de med OCD og samtidig alvorlige komorbide tilstander. Etter nedleggelsen fikk vi mange henvendelser om pasienter med mer alvorlig sammensatt problematikk, pasienter som vi vanligvis ikke ser i den polikliniske hverdag. Disse var ofte vurdert til å være for dårlige for poliklinisk behandling og var ofte oppgitt på hjemstedet. Etter hvert har pågangen fra disse avtatt og undertegnede vet ikke om det er etablert nye tilbud for disse. Sannsynligvis er det ikke det.

Generalistmodellen hindrer oppbygging av tilstrekkelig kompetanse i psykisk helsevern.

Mange terapeuter er svært dyktige men klinikken og ledelsen har begrenset kunnskap og for lite bevissthet i forhold til de behandlingsmetoder som benyttes.

Mange behandlere går på mange ulike kurs og «shopper» litt overalt i forhold til hvilken type terapi de gir pasienten. Det er mindre fokus på å virkelig lære seg å bruke de metoder som gjennom forskningen har vist seg å fungere best for ulike lidelser. Dermed blir pasientenes framgang dårligere enn den kunne vært.

Spesialpost 4 var organisert slik at ansatte tilegnet seg kompetanse ved å delta i forskningsprosjekt. Dette medførte opplæring i evidensbaserte/virksomme metoder og grundig veiledning gjerne med videopptak. I tillegg ble behandlingsresultatene målt og diskutert.

Det er et eksempel på et godt samarbeid mellom akademia og klinikk noe som vanligvis ikke blir gjennomført systematisk i hverken sengeposter eller poliklinikk.

En viktig forklaring til at det går sent med implementering av forskningsbaserte metoder, er den etablerte generalistmodellen. Når du er utdannet psykolog, lege eller annen behandler forventes det at du skal kunne behandle alle psykiske lidelser og at du kan benytte den terapi du selv ønsker. Dette starter allerede når du som student blir utplassert i praksis. Da får du vanligvis en liste med pasienter med forskjellige psykiske problemer og beskjed om at du skal starte utredning og behandling av alle. Det forventes at det er mulig at alle behandlere skal ha forståelse for alle psykiske lidelser og relevant behandling av disse.

Det er problematisk at pasientene ikke vet hvilke metoder behandlere de møter er utdannet i, hvilken type utredning og terapi de får og hva som vanligvis er resultatet.

De siste årene har det vært fokusert på innføring av pakkeforløp som er en standardisering av tilbudet til pasienten for å redusere unødvendig venting og sikre at alle får best mulig behandling. i psykisk helsevern. Dette har medført mye motstand og det er fokus på at det er inhumant.

Jeg mener pakkeforløp er en god mulighet til å få oss ut av generalistorganiseringen. En standardisering av behandling av flere psykiske lidelser, slik for eksempel OCD behandlingen i dag er blitt, vil gjøre hjelpen mer tilgjengelig. Man vil også få mer oversikt over ventetid, antall konsultasjoner, utredning og diagnostikk, hvilken type behandling man får, hvilken kompetanse behandlerne har og hvilken effekt behandlingen har.

Ett argument mot spesialisering er at man mister helheten og at pasientene vil lide av dette. Det er det ingen grunn til å frykte. Vi som jobber i spesialiserte team er også opptatt av å se helheten og kompleksiteten men velger å fokusere på noe av problemene da dette vurderes å være mest hensiktsmessig for bedring.

En forutsetning for å få til innføringen av pakkeforløp er at psykisk helsevern må omorganiseres fra generalistmodell til mer spesifikke modeller for behandling av ulike lidelser. Behandlerne vil da få relevant mengdetrening og anledning til å fordype seg i færre problemstillinger og tilhørende behandling. Oppbygging av kompetanse krever dessuten stødig ledelse og det må legges til rette med relevant videreutdanning, tilstrekkelig veiledning og evaluering av behandlingen. Det å få sitt kliniske arbeid vurdert underveis og i etterkant er i begynnelsen en tøff opplevelse men når malen etter hvert blir lært, får man selvtillit og en større klinisk frihet.

Norge mangler et systematisk samarbeid mellom universitet og klinikk, representert ved DPS og sykehus.

Akademia sitter på oppdatert kunnskap om behandling men det tar for lang tid å få dette implementert i klinikk. Vi har i for liten grad innført evidensbaserte metoder. Det mangler systematisk evaluering av behandling noe som bremser utviklingen. Flere klinikere er motstandere av at resultatene av forskning brukes i klinikken. Noen av argumentene er at kliniske studier er for snevre i forhold til inklusjon og at pasientene de møter i klinikken er annerledes, mer komplekse. Etter flere år med samarbeid med forskere er min oppfatning at det kan være begrensninger i forhold til hvilke pasienter som inntas i studier sammenlignet med de man møter i klinikken. Min erfaring er likevel at de metodene forskerne kommer frem til i stor grad også kan brukes på mer komplekse pasienter.

Oppsummert: Hva må gjøres for at vi skal få et tilbud som faktisk fører til endring

1. Vi må gå fra generalistmodellen til etablering av mer spesifikke modeller for behandling.

2. Klinikken og akademia må samordnes slik at vi lettere får evaluert behandlingen, innført virksomme metoder og tilby behandlerne god opplæring.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook