Å lese for alvor

NEW YORK (Dagbladet): Da Keith Gessen var tenåring, fant han romanen «Tropic of Cancer», skrevet av den sagnomsuste Henry Miller, i kjelleren. Men selv om Gessen bladde i den gang på gang, syntes han aldri han oppdaget særlig mye av all sexen Miller er blitt legendarisk for å ha skildret.«Ikke nok sex, ikke i nærheten av nok. Jeg behøvde mer sex som tenåring,» sier Gessen i den nye pamfletten «What We Should Have Known: Two Discussions». Han slo Miller fra seg. Da han var blitt 27, derimot, oppdaget Gessen at Miller ville vært en perfekt forfatter å lese for en tenåring, om enn ikke for sexen. Hans venn Mark Greif, derimot, hevder at Philip Roth er forfatteren han angrer mest på at han oppdaget som ung. Å lese store deler av Roths forfatterskap som 13-åring – «det ødela livet mitt» – utstyrte den unge Greif med en usvikelig tro på at det meste her i livet, inkludert å skaffe seg sexpartnere, ville bli en smal sak: «Philip Roth lot til å gjøre klart at du blir forfatter, og så har du sex hele tida, og du er latterlig rik – selv om det ikke er helt klart i bøkene – men du kan på en måte bevege deg fritt rundt som det måtte passe deg, og det finnes alltid mennesker som begjærer deg, og din jobb er bare å fortelle grusomme sannheter om dem mens de fortsetter å elske deg uansett.»

BOKA UTTALELSENE faller i, er nummer to i en pamflettserie utgitt av det for tida toneangivende amerikanske litteraturtidsskriftet n + 1 (som ble særlig kjent etter at redaktør Benjamin Kunkel i 2005 utga den smarte bestselgeren «Indecision), der både Gessen og Greif er redaktører. Den er utgitt som en motvekt mot universitetenes faglige spesialisering, og som et forslag til en litterær kanon også for samtida – ifølge Gessen en «…liste for unge mennesker som er på vei til college, der vi forteller dem hva de kan lese, hva vi ønsker at vi hadde lest og hvordan vi har endret mening om ting» (den inkluderer oversikter over paneldeltakernes «bøker som forandret livet mitt»). Ikke bare tematiserer altså utgivelsens to rundebordssamtaler ideen om at bøker kan leses både for tidlig og for seint. Den lanserer også tanken om at i et menneskeliv med begrensede muligheter til å rekke over det uendelige antallet interessante titler som er skrevet, finnes det bøker som bør prioriteres strengt foran liknende bøker, og den lett romantiske ideen om at viktige avgjørelser kunne sett helt annerledes ut om man hadde vært mer belest på tidspunktet da de ble fattet. Om dette kan høres kravstort og elitistisk ut, er da heller ikke n + 1en publikasjon som er redd for å framstå som «highbrow». Men som en av paneldeltakerne oppsummerer: «Jeg mener ikke at du bør gå løs på deg selv for ikke å ha utgitt ei bok i en alder av 28, men jeg synes at et ungt menneske bør skrive en dagbok, lese seriøst og, du vet, tenke gjennom alt som skjer.»

«WHAT WE SHOULD Have Known» kan leses i forlengelsen av kanondebatten, både i Norge og USA. Her til lands brakte 2007 utgivelser som «Den norske litterære kanon 1900-1960» og «Lyrikkhåndboken», som pekte ut 101 kanoniske dikt. På Lillehammer-festivalen samme år ble en 25 verk lang kanon over norsk litteratur offentliggjort. Pamfletten kan også betraktes som nok et bidrag til litteraturen som handler om å lese: Bare de to siste åra er både Pierre Bayards «How To Talk About Books You Haven’t Read», John Sutherlands «How to Read a Novel: A User’s Guide» og Nick Hornbys «The Complete Polysyllabic Spree», som handler om Hornbys faste leserspalte i amerikanske The Believer, kommet ut. The Believer, som utgis av litteraturentreprenøren Dave Eggers, er, med sin vekt på positive anmeldelser, på mange måter en motvekt mot det mer skeptiske, Harvard-oppdratte n + 1. Men tidsskriftene deler den smarte blandingen av høyt og lavt, og er begge mer samtidsopptatte enn deres gamle storebror, det mer klassisk orienterte The New York Review of Books. n + 1-redaktør Chad Harbach demonstrerer sågar en viss greie på hva som foregår i Norge. Øverst på lista over bøkene som har forandret livet hans, troner en utgivelse signert «…den norske filosofen Arne Næss, som er en ung, sexy 95-åring eller så, fortsatt aktiv, og som kan være den viktigste filosofen i andre halvdel av århundret.»