Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Å lese som ei kjerring

For femti år siden tok to jentunger hverandre i hånda og gikk opp de mørke trappene til strøkets farligste mann for å kreve dokkene sine tilbake. Slik starter vennskapet mellom Lila og Lenù, og beretningen til Elena Ferrante.


Kommentar

Etter å ha lest de tre første bøkene i bøkene som blir kalt «Napoli-kvartetten» gjorde jeg noe jeg ikke har gjort siden jeg var tenåring og et favorittband utga en ny plate. Den dagen bind fire ble lansert på engelsk sto jeg klar utenfor butikken, et kvarter før den åpnet. Det neste døgnet sov jeg ikke før boka var lest ferdig.

I ett år har jeg stadig blitt minnet på scener, samtaler og hendelser fra bøkene om Lila og Lenù og lurt på hva som egentlig skjedde, hvorfor, og om det var noe jeg ikke helt hadde fått med meg. Litt som når man går opp sin egen historie, egentlig. Hva er det man forstår i ettertid, som man ikke ser der og da, når det skjer? Valgte vi livene våre, eller ble vi tildelt en skjebne? Og hva i livet vårt er bestemt av hvilken klasse, kjønn og historisk epoke vi er født inn i?

Av de mange spekulasjonene som har fulgt den formidable internasjonale suksessen til Elena Ferrante, om hvem hun egentlig er – forfatteren som har holdt identiteten sin hemmelig siden debuten i 1992 – er en av de mest standhaftige at hun egentlig er en mann. Det skyldes kanskje en forestilling om at noen som skriver så bra umulig kan være kvinne. Alternativt at kvinner med lysende intellekt er så få at det litterære establishment i Italia garantert ville ha visst hvem hun var. Uansett er spekulasjonen et villspor. Det er mer sannsynlig at disse bøkene er skrevet av en elefant enn av en mann.

Vanligvis, når noen definerer ei bok som «kvinnelitteratur», blir det oppfattet som en nedlatende karakteristikk. Ikke helt ulikt oppfatningen av «kulturkjerringer», som antakelig er de som leser den slags. Karakteristikken signaliserer at dette er bøker av begrenset kvalitet, uten universell appell. I stedet for å handle om «store» spørsmål, er temaet «de nære ting», hjerte, smerte, kropp og ekteskap. Og det signaliserer definitivt at dette er bøker menn ikke vil ha noe utbytte av å lese. Dersom forfatteren er av den ambisiøse sorten, vil hun gjerne besvare en påstand om at hun skriver «kvinnelitteratur» med en glefsende benektelse. For det første, vil hun innvende, skriver hun med hjernen, ikke med underlivet. For det andre skriver hun ikke som kvinne, men som menneske. I så måte er det nærliggende å si at Elena Ferrante gjør begge deler, skriver både med hjernen og kroppen, som kvinne og menneske.

For min del har den politiske forpliktelsen om å «bry meg om kvinnelige forfattere», som var en sterk strømning da jeg vokste opp, fortonet seg som et valg mellom Hamsun, Dostojevskij og Dag Solstad på den ene side, mot Amalie Skram, Sigrid Undset og Bjørg Vik på den andre. Som tenåring valgte jeg mennene og insisterte på at jeg var en leser, ikke en «kvinnelig leser». Siden har jeg, mer eller mindre bevisst, tenkt at å være «en kvinnelig leser» er en som begrenser lesningen sin. Det er en som frivillig snevrer inn blikket og utvalget av forfattere, som velger det nest beste, og later som om hun velger det beste.

I lesningen av Ferrante gikk det opp for meg hva jeg har gått glipp av ved å velge bort kvinnelitteraturen. At det snarere er tvert imot, at det å definere seg som en ikke-kvinnelig leser er som å velge å se med ett øye. Som kvinnelig leser vil du uansett måtte forholde deg til en tung tradisjon av mannlige genier, en litteraturhistorie full av lange samtaler mellom to kompiser og en uendelig rekke av fedre som kaster skygge over sine sønner. Du vil også forholde deg til skisser, i stedet for detaljerte portretter, av kvinnelige romanfigurer og venne deg til at det er sånn vi er. Den mest ikoniske litterære kvinneskikkelsen er fortsatt Pippi Langstrømpe, og det er ikke helt tilfredsstillende tretti år etter at man sluttet med musefletter.

Til en viss grad er spekulasjonene rundt Ferrante, om den anonyme forfatterens kjønn, irriterende fordi det kjennes som om noen som har mye, forsøker å stjele fra dem som har lite. Det er for få briljante historier om og av kvinner til at det ikke spiller noen rolle. Altså historier hvor den kvinnelige hovedpersonen ikke forminskes eller forenkles, hvor man gjenkjenner noe man nesten hadde glemt i de viktige vennskapene med andre jenter: Lojaliteten, beundringen og sjalusien. Strategiene for å komme seg rundt stengslene som er satt opp rundt deg, på et tidspunkt i livet hvor man tror stengslene er naturgitte. De kroppslige forandringene. Erkjennelsen av hvilke muligheter, men også begrensninger, som ligger i å være fysisk attraktiv i en verden hvor menn er fysisk overlegne.

Det mest irriterende er likevel at en slik lesning, hvor man sier at forfatteren like gjerne kan være en mann, forsøker å ta hjertet ut av fortellingen. Fortellingen om dette vennskapet er Lenùs triumf over den tillærte måten å skrive på, den som gir akademisk prestisje eller politisk legitimitet, hvor hun våger å skrive som seg selv. Fortellingen er hennes gave til Lila. Og til oss som har tenkt at vi måtte lese som en mann om vi skulle få tilgang til den store litteraturen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook