Å leve med skyld

«Paranoid Park» er en stillferdig film om dårlig samvittighet, skyld og ollier.

FILM: Dårlig samvittighet er kjipe greier. Kanskje mest av alt når man er tenåring. Hele verden raser sammen. Det kniper i magen og tærer på nervene slik at man kjenner smaken av skyld i kjeften. Og det av bagateller. Hva da hvis man som tenåring er skyld i et fatalt uhell? Forteller man?

Gråter man? Eller biter man tennene sammen og håper at ingen, absolutt ingen noen gang får vite at det er deg som står bak?

«Paranoid Park» utspiller seg i et skatemiljø i Portland, Oregon. Tilsynelatende og ved første øyekast ikke så ulikt det vi ble kjent med igjennom Larry Clarks «Kids», fra 1995. Men der Clark framstilte ungdommene som umoralske, hensynsløse skikkelser, framstilles Gus Van Sants kids som ungdommer flest. Alex (Gabe Nevins) er filmens hovedperson. Hans sorgtunge, bekymrede øyne er representative for stemningen i filmen, der Vant Sant mikser sakte film, 8-millimeter og innskutte bilder, med et krevende lydbilde og en stillferdig historie. «Paranoid Park» er med andre ord ingen actionfylt affære. I stedet er filmen en intim, var og troverdig beskrivelse av en følelse. En følelse som på langt nær er god, men som tidvis glimter til av The Shins og frigjørende ollier.