AKSEPTERER IKKE MORALISERINGEN:  Forfatter Ian McEwan tar ofte religionskritiske perspektiver, og setter blant annet spørsmålstegn ved hvorfor religiøse skikkelser får snakke om moral i overhuset. -  Som om de skulle ha større autoritet i slike spørsmål enn andre. Jeg er ikke villig til å anerkjenne en slik autoritet, sier han.
AKSEPTERER IKKE MORALISERINGEN: Forfatter Ian McEwan tar ofte religionskritiske perspektiver, og setter blant annet spørsmålstegn ved hvorfor religiøse skikkelser får snakke om moral i overhuset. - Som om de skulle ha større autoritet i slike spørsmål enn andre. Jeg er ikke villig til å anerkjenne en slik autoritet, sier han.Vis mer

Å leve og la dø

Vi har for stor respekt for religiøsitet, mener forfatter Ian McEwan (67).

Hovedpersonen i din nye roman, «Barneloven», er dommer. Hun må avgjøre om en syttenåring med leukemi skal få blodoverføringen både han og foreldrene avviser, av religiøse grunner. Hva overrasket deg da du satte deg inn i hverdagen til dommere?

- Overraskelsene kom egentlig i møte med advokatene og dommerne som jobbet med strafferett. Jeg oppdaget at menn og kvinner som har makt til å ta fra andre friheten, kompenserer med en omfattende humoristisk sans. De slår vitser hele tiden. Det er som om byrden av å sende noen vekk i ti år, egentlig er litt for tung til å bære.

Det fremstår litt som en umulig oppgave: Å stå overfor rotete og bråkete menneskelighet, og være den som skal gå inn og rydde opp.

- Det er noe trist over det. I familieretten holder de mye på med skilsmisser. Hvis en skilsmisse ender i retten, er det enorm uenighet, og den dreier seg enten om penger eller barn. Når det er barn involvert, så er de jo vitne til slutten på kjærligheten. En gang var det kjærlighet, men nå er det full krig, og de eneste ofrene er barna. Dommere må få tykk hud. De kan ikke gråte over slike historier når de er vitne til dem seks ganger om dagen. I de beste dommerne er det en blanding av omtanke og fornuft. Men jeg lyttet til noen fryktelige dommere også, som var dumme, arrogante og late.

Rettssakene har det til felles med noveller og romaner at det også der fortelles historier, menneskelige dramaer. Hvordan opplevde du sakene du satte deg inn i som litteratur?
- For noen år siden satte jeg meg ned for å lese noen dommer i familierett. Hver av dem var som nydelige noveller. Dommeren som hadde skrevet dem, hadde en så god penn. Og jeg tenkte, dette er en fantastisk ressurs. Flere dommere liker å vise seg frem litt, og trekke frem Aristoteles og Sokrates. Og så har du innholdet, kjærligheten, kjærligheten som imploderer, konflikter knyttet til barns skjebne, det medisinske som kan komme inn i det. Så mye av det romaner handler om, var en del av disse dommernes hverdag. De færreste av oss myrder eller blir myrdet, men mange har opplevd skilsmisser, eller utfordringer knyttet til aldrende og syke slektninger. Disse historiene lå nærmere de hverdagslige moralske problemene folk står overfor. Jeg har aldri glemt de intense, fascinerende leseropplevelsene, og skikkelsene som ble levende foran meg.

I hvilke tilfeller skal man trosse andres fri vilje, og hindre dem i å gjøre som de vil?
- Det er utvilsomt en stor grense å gå over. Du fratar andre herredømme over sitt eget liv. Det er å si jeg vet bedre enn deg hva som er best for deg. I dette tilfellet er spørsmålet om du kan la barnet ditt dø for din religions skyld. Disse sakene der Jehovas vitner nekter å få blodoverføring, kommer opp hele tiden, og dommerne trosser alltid foreldrene. Men det er en stor sak og i utgangspunktet et fundamentalt brudd på en rettighet.

Når Fiona erkjenner at det er mulig hun selv blir skilt, raser hun over det hun kaller «moralsk kitsch». Hva er moralsk kitsch?
- Det er å ha dårlig smak i etikk. Konteksten for Fiona er at mannen vil ha en affære med en yngre kvinne, noe hun ikke vil tillate. Det er sånn en klisjé. Og hun sitter og tenker på alle som ønsker seg et nytt liv, et nytt nabolag, en yngre kone, og som sier til seg selv at de bare vil det beste. Å jage etter glede er ikke et verdig mål i hennes verden. Når det er sagt, noen ganger er det svært gode grunner til at to mennesker skal gå fra hverandre. Andre ganger, med tanke på hva som står på spill, kan det være veldig frivolt. Da tenker også jeg at ordet «moralsk kitsch» er passende.

Hun er sjokkert over dét at det seksuelle har stagnert, er grunn god nok til at mannen hennes vurderer å gå til en annen, når hun har gjort så mye annet for ham. Undervurderer hun sex som drivkraft?

- Det er nok litt selvmedlidende når man står midt oppi noe sånt og går gjennom i hodet alt man har gjort for den andre, som slipper taket i deg. Men det ektemannen hennes gjør, er ganske fryktelig.

Han sier åpent at han har tenkt å ha et sidesprang, men at han ikke vil skilles.

- Han later som om han er så rimelig. Og så sier han jeg kunne jo bare gjort det, og lurt deg, og det ville vært verre. Det blir et umulig dilemma. Men hun er travel, og sex er noe hun ikke har gitt plass til. Jeg tenker at det er to sider som er vanskelige å forene. Romaner er fulle av avklaringer. Slik er det ikke i livet, ikke i det hele tatt. De fleste fryktelige problemer blir bare glemt. De blir aldri løst.

Du er selv kritisk til religion og religiøst baserte argumenter, men i denne romanen må du skildre dypt troende mennesker. Hvordan går du frem for å sette deg inn i deres verdenssyn?

- Jeg gir faren til gutten som holder på å dø, det mest overbevisende argumentet. Det var viktig for meg å gi ham verdighet. Han sier til advokaten som kryssforhører ham at advokaten ikke har noen anelse om hvordan det er å gi seg hen til en høyere myndighet. At dette er noe han gjør av fri vilje.

Folk sier at jeg kommer til å adlyde denne autoriteten, men det er et fritt valg. Det er kjernen. Mange sømmelige, snille, intelligente mennesker tror på en imaginær venn. Det er bare et faktum. Og vi respekterer dem for det. I meste laget iblant.

På hvilken måte blir det for mye respekt?

- Jeg har reist gjennom India og sett konsekvensene av det hinduistiske verdenssynet. Det går ut på at om du lever i ussel fattigdom, så er det på grunn av noe du gjorde galt i et tidligere liv. Og da får du kastesystemet. Jeg ble sjokkert over hvor ille det stod til i noen landsbyer, mens andre var rikere og hadde rennende vann. Men dette bare respekteres. Hadde du flyttet det til Storbritannia, ville det vært et enormt borgerrettighetsproblem.

Slik er det også med kvinnelig omskjæring. Men det er rom mange kvier seg for å gå inn i, fordi det er snakk om religiøse følelser som man vil respektere. Dermed tillater vi for eksempel prominente medlemmer av forskjellige religioner å snakke om moralske spørsmål i Overhuset, som om de skulle ha større autoritet i slike spørsmål enn andre. Jeg er ikke villig til å anerkjenne en slik autoritet.

Møtet med den stringente dommeren gjør sterkt inntrykk på den syke gutten, som overfører noe av dyrkelsen på henne. Sier det noe om behovet for en autoritet, for en som kan gi retningslinjer, spesielt for en tenåring, enten det er religiøst eller bare menneskelig?
- Det er ikke tilsvarende. Men jeg ga den syke gutten litt av meg selv. Da jeg var seksten, var det som om jeg hadde en mental eksplosjon. Det hadde mye å gjøre med at jeg oppdaget dikteren Yeats, som jeg også lar denne gutten oppdage.

Den gang lette jeg etter en intellektuell autoritetsskikkelse som kunne peke meg i retning av en bok eller et musikkstykke. Det var som å legge ut på en sjøreise i mitt eget hode. Det jeg skriver om her, er delvis min egen rasende nysgjerrighet. Da trenger man noen, trenger en god lærer.

Du skriver ofte om uskyld. Hvorfor?
- Det er så mye potensial i uskyld, som en vår som er like ved å bryte ut. Det er en slik handlekraft i det, en slik sult. Jeg tenker på uskyld som noe aktivt, noe ventende, som kan drive en scene eller et plott.

Du har sagt at når man involverer seg tett med skjønnlitteratur, er det som om «selvets stramme grenser gir litt etter». Hva mener du med det?
- Når jeg skriver, må jeg smelte sammen med de jeg skriver om. Jeg går inn i hodet til noen jeg er dypt uenig med. Iblant, når jeg reiser meg etter en lang dag med skriving, er det som om jeg må minne meg selv om hvem jeg er. Det er som om jeg har vært mange andre mennesker gjennom dagen. Da er et glass rødvin akkurat det som skal til.

Skjer det også når du leser?
- Nei, jeg er meg selv når jeg leser. Det er også en deilig opplevelse. Det gir meg fokus. Å lese er som å vende tilbake til meg selv. Jeg bruker hele meg for å vurdere det jeg leser, for å komme med en følelsesmessig respons.

Du har skrevet tidligere om møter mellom rasjonelle verdenssyn og mer irrasjonelle og instinktive, som havner i konflikt med hverandre. Hvordan har synet ditt på slike spenningsfylte utvekslinger endret seg?
- I dette tilfellet er det jussen jeg skriver om. Det er ikke en maskinprosess for å komme frem til det som er logisk og rasjonelt. Jussen er en dypt menneskelig institusjon, og vurderingene som nås er preget av personligheten til den som har ansvaret. Forskjellige dommere avsier forskjellige dommer. Så her er det ikke slik at det er et vitenskapelig syn som kolliderer med noe trosbasert eller ulogisk. Religioner kan ha sin egen, skrekkinnjagende logikk, de kan være rasjonelle på sine egne premisser.

I saker der det er snakk om religiøse grunner til å nekte blodoverføring er det rasjonaliteten som rommer mer medfølelse enn religionen. Rasjonaliteten kan romme mye varme, ofte mer enn religiøsiteten.