Å lindre smerten

Formsikker, men litt mager fortelling om sorg.

BOK: Etter to diktsamlinger debuterte Aasne Linnestå som romanforfatter i fjor, med «Utland». I årets roman videreføres noe av tematikken, men formen er mer tradisjonell.

Hovedpersonen Viel har mistet et barn rett etter fødselen. Hun er knust, ute av stand til å gråte, uten ork til å snakke. Faren til barnet er for lengst avskrevet, så hun beslutter å reise vekk. Viel drar til Krakow i Polen, der hun engang studerte. Igjen spaserer hun rundt i den vakre og kontrastfylte byen, går opp gjengrodde og nye stier, og undrer om det er mulig å krympe smerten.

Stillhet og smerte

«Alt jeg visste, var at jeg måtte bli værende, på en eller annen måte, hos henne,» tenker Viel. Hun har flyktet hjemmefra i et forsøk på å utestenge all støy. Hun vil inn i stillheten for å lytte etter datteren hun mistet. Høre etter om hun gråter.

Denne konflikten og kampen i Viel, mellom å overkomme og lindre smerten, uten å fortrenge vissheten om datteren, er det som skaper bevegelse i romanen. Viel er redd for å svikte den lille ved å tenke på noe annet, på noen andre. Dette siste blir aktualisert idet Viel innleder et forhold til en polsk mann. Viel er engstelig for at relasjonen til ham skal skyve datteren vekk, og hun er engstelig for nok en gang å bli forlatt.

Litt magert

Sitatet tidligere viser hvordan Viels sorg lekker ut som små anstrengte pust som stykker opp språket. Dette er fint gjort. Men til tross for tapsproblematikken oppleves romanen som mer formflink, introvert og stiv, enn berørende og intens. Rammen om fortellingen er en ikke spesielt original moderne idé: En skikkelse i unntakstilstand vandrer rundt i fremmed by, frossen, sulten og forhutlet, mentalt og kroppslig. Det konstrueres noen menneskemøter, og mange fine bybilder, men for øvrig blir det litt lite ut av det hele.

Linnestå er alltid utforskende. Og tidligere har hun gjort interessante formmessige og tematiske koblinger, som i «Stanislaw. En forestilling». Boka var noe så originalt som en slags dokumentar i diktform om den polske multikunstneren Stanislaw Witkiewicz. Årets bok er et helt fint lesestykke, men utfordrer og beveger mindre en tidligere utgivelser.