Å lytte - eller ikke lytte

BÅDE SOM KOMPONIST

og publikummer under Ultima-festivalen har det vært godt å se hvor mange som trosser medias forhåndsomtaletaushet for å oppleve noe annet enn det de blir servert av en snart allmektig underholdningsindustri. Og det ser ut som om både vante og uvante publikummere har lyttet og opplevd noe de har satt pris på. Også Aftenpostens Idar Karevold, som ikke kan beskyldes for å være avantgardist, konkluderer (17/10) med at Ultima har «en viktig plass hos et lyttende publikum».

Dagbladets Ståle Wikshåland (SW), synes tvert imot (19/10) at setningen «Who cares if you listen?» best beskriver «deler av samtidskomponistmiljøet». Etter å innrømme at setningen ble diktet opp og lagt i munnen på en amerikansk komponist på 50-tallet av en journalist for å sprite opp sitt tidsskrift, bruker han uten å rødme det samme knepet selv. Og Dagbladet premierer oppspritinga med å løfte SW ut av en pariatilværelse i frimerkeformat og opp i sfærer som er en popkritiker verdig, ja helt til ledersiden!

JEG MENER

ikke at Ultima er perfekt, og kompetent kritikk og selvkritikk må til for å gjøre festivalen enda mer misunnelsesverdig for omverdenen enn den allerede er. Arrangører, musikere og komponister har et konstant ansvar for å vurdere om alle verkene holder et kvalitetsmessig minstemål, og om konsertene settes sammen slik at de ikke blir for ensformige som lytteropplevelser. I avveiningen mellom Det Opplagte og Det Ukjente (og dermed usikre) har festivalleder Geir Johnson alltid gitt sistnevnte en prisverdig sjanse. Med tilhørende risiko for å støte på Det Dårlige. Må jeg velge, foretrekker jeg det framfor en paradegate av kanoniserte mesterverker, som synes å være SWs storslåtte ideal. Jeg er glad for hans hyldest av mitt orkesterverk Act. Men det ble skrevet (blant annet) for å vise at det ikke er vanskelig å få folk til å juble etter et modernistisk stykke, etter å ha hørt litt for mange nystalinistiske uttalelser i media om at Modernistene ikke Kommuniserer med Folket.

DET VIRKER

litt for ofte som om SW er lei av å lytte, særlig på det som ikke er fort, svulmende eller lekkert. Så når det som kunne vært nyttig kritikk drukner i matleie og tidvis reaksjonære utfall, spør man seg hvorfor ikke Dagbladet lar ham få slippe etter lang og tro tjeneste, og slipper til noen av de yngre og svært kompetente kunstmusikkskribentene. Men kanskje han fungerer som et ferniss av forloren finkultur over et stålblankt markedsmaskineri?