REGISSERTE SKYTEEPISODE En gruppe norske filmskapere står bak en film som tilsynelatende viser en ung syrisk gutt som redder ei lita jente fra snikskyttere. Filmen er blitt sett millioner av ganger på Youtube. Foto: Handout / NTB scanpix
REGISSERTE SKYTEEPISODE En gruppe norske filmskapere står bak en film som tilsynelatende viser en ung syrisk gutt som redder ei lita jente fra snikskyttere. Filmen er blitt sett millioner av ganger på Youtube. Foto: Handout / NTB scanpixVis mer

Å lyve er enkelt når ingen skjønner hvorfor du gjør det

Den norske Syria-videoen er bare den siste og farligste i en lang rekke av poengløse, falske nyheter.

Kommentar

Hvis det å «rette søkelys» er en god unnskyldning for å lyve om den mest alvorlige humanitære katastrofen i verden, er det bare å gi opp.

Heldigvis er det lite som tyder på at det faller i spesielt god jord at det er et norsk filmteam, og 400000 norske filmkroner, som står bak videoen «SYRIAN HERO BOY rescue girl in shootout». Videoen viser en gutt som blir skutt av en snikskytter, men som allikevel klarer å dra en jente i sikkerhet. Den ble spilt inn på Malta og sluppet på youtube for å «rette fokus mot uskyldige barn som vokser opp i krigssoner», ifølge pressemeldingen som kom på fredag

Fra den ble sluppet til den ble avslørt rakk originalklippet å bli sett åtte millioner ganger, det er siden blitt delt om igjen utallige ganger på nettet. En rekke nyhetsmedier, Dagbladet blant dem, plukket opp episoden og etter at den ble avslørt som bløff har den blitt fordømt av journalister og hjelpearbeidere fra hele verden. Ett av topptreffene når du søker på videoen på Youtube nå er en utvidet video som beskylder det hele for å være en NATO-konspirasjon. Lars Klevberg har måttet stå skolerett både for Pål T. Jørgensen og Ole Torp i to seine, men gode kandidater til årets pinligste TV-opptredener. 

Teamet har beklaget at filmen, trass i deres «humane intensjon», ikke har fått det utfallet de ønsket. De ønsket selvsagt ikke å lage noe som kunne bli sett på som et ledd i en propagandakrig eller som kunne bidra til å så tvil om ekte rapportering fra krigssoner. Men hva var det de ønsket seg, egentlig? Vel, det kan som nevnt best sammenfattes under det lodne ordet «søkelys». De syntes det var for få som brydde seg om konflikten og bestemte seg for å prøve å motarbeide det ved å produsere oppspinn i tilknytning til en konflikt hvor desinformasjon og røyklegging er sentrale virkemidler for Assad-regimet. 

At filmteamet på toppen av det hele understreker at de "ikke ønsker å ta side" i konflikten bare tydeliggjør kortslutningen. Men selv om filmen er uetisk, samme hva slags etiske diskusjoner Sindre Gulvog i Norsk Filminstitutt bedyrer at de har hatt før de la 280000 kroner på bordet, er den ikke utypisk. 

At man ikke skal stole på alt man leser på nettet er digital barnelærdom. I likhet med for eksempel nigeriabrev eller datavirus finnes det en allmen oppfatning om at folk stort sett har seg selv å takke når de blir lurt, så lenge det skjer på nettet. 

Syria-videoen er en risikabel og lite gjennomtenkt variant av såkalte viral-reklamekampanjer, regisserte videoer som blir plantet på nettet i håp om at noen plukker den opp og deler den videre. I vår ble vi for eksempel sjarmert av en video som utga seg for å filme folk som kysset første gang de møttes. Det viste seg raskt at videoen filmet betalte skuespillere, og at det var en klesprodusent som sto bak. 

I fjor høst kunne den amerikanske talkshowverten Jimmy Kimmel avsløre at en svært populær video av en såkalt "twerkekatastrofe" var produsert og plantet av hans team. De hadde bare sittet og ventet på at deleimpulsen skulle gjøre jobben for dem. Kimmel kommenterte tørt «good thing there's nothing happening in Syria right now». Man får dømme selv om man synes det er en betimelig eller blærete kommentar, og om det egentlig er imponerende at et profesjonelt TV-team klarte å produsere et klipp som folk syns var morsomt. Men spøken var harmløs og avsløringen av den var halve moroa.    

I påfallende mange av tullenyhetene som blir delt er satiriske poenger fraværende. Hintet som tross alt skal ligge der og lure i enhver bløff finnes ikke. Hva er vitsen da? Hvis en bløff ikke er mulig å avsløre, er det heller ikke mulig å gå på den. Du er ikke lettlurt om noen forteller deg at klokka er halv ni og det viser seg at vedkommende på pur faen trakk fra eller la til ti minutter på klokkeslettet. Du har bare spurt en lystløgner hva klokka er. 

Å få en kompis til å for eksempel tro at Macaulay Culkin er i ferd med å spille inn en ny, gritty Home Alone-film som tar utgangspunkt i at Kevin Macallister de siste 20 årene er blitt en hoarder som ikke tør å gå ut av huset er ikke nødvendigvis en god bløff, men den oser i det minste pisspreik på lang avstand. Å fortelle noen av Macaulay Culkin har omkommet, derimot, kan jo ha skjedd og det er vanskelig å forestille seg hvorfor folk skulle gidde å påstå det om det ikke stemmer. Nettopp fraværet av en ordentlig god grunn til å ljuge, meningsløsheten i handlingen, gjør falske nyhetshendelser som Syria-videoen enda vanskeligere å avsløre.  

Å finne opp et kjendisdødsfall er ille nok, men det finnes mer risikable løgner, som teamet bak Syria-videoen er blitt forklart nokså møysommelig siden fredag. Myndighetene i land som er utsatt for Ebola trygler innbyggerne sine om å ikke dele falske nyheter om spredningen av eller egenskapene til sykdommen. I USA fikk en artikkel om et utbrudd i Kansas City bein å gå på. 

Heldigvis sprer også avsløring av den typen skrøner seg fort. Men det forhindrer ikke rovdriften på tilliten til informasjon. Skepsisen er ikke bare et onde, selvsagt, men når det kommer til rapportering fra akutte situasjoner, krigsutsatte områder og kontrollerende regimer er den potensielt giftig. Spar vrøvlet til der det hører hjemme - alle andre steder. Det munner ut i en tabloidlekse alle - selvsagt også pressen - bør legge seg på hjertet: Det er greit å ta tullesakene på alvor, så lenge man ikke tuller med de alvorlige sakene. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook