- Å male kan virke meningsløst

Liv Heier (37) maler seg selv i mange forkledninger. Snart er hun en bjørnetemmerske, snart en Venus-figur. Bleke kvinnekropper ligger henslengt over lerreter og finérplater i atelieret, et ominnredet soverom. På golvet ligger pin-up-fotografier fra 20-åra. Heier trykker sjablonger med rosa engler på et lerret. Tema for høstens utstilling på Hå gamle prestegård på Jæren er søvn.

- Da jeg var liten, hadde jeg bøker der du kunne skravere et felt, og så kom et helt fantastisk bilde fram. Jeg maler ofte oppå gamle bilder, da blir det litt tilfeldig hva som kommer fram. Noen ganger ønsker jeg meg at arbeidet skal gå av seg selv, som når Donald maler ruter med rutete maling. Å male bilder kan virke meningsløst. Du tjener dårlig og er på siden av samfunnet. Av og til ville det vært deilig å ha lange negler og være som alle andre.

Jeg maler alltid kropper. Før var de selvportretter. Det er de kanskje nå også, men det er ikke så viktig lenger. Selvportrettet presser meg til å ha nærhet til det jeg lager. Det personliggjør historiene. Jeg jobber aldri med modell, for jeg er ikke opptatt av å framstille menneskene akkurat slik de er. Dessuten ville det være rart å ha et annet menneske i rommet.

- Hvordan er det å jobbe hjemmefra?

- Det er fint, siden jeg har en toåring. Jeg kan jobbe utover, når hun sover. I startfasen var det vanskelig, da endte jeg med å pusse opp isteden. Jeg hører mye på radio. Men mister jo ofte tråden. Ufrivillig har jeg hørt mye på «Sånn er livet». Jeg vet mye om sykdommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Figurene dine hviler. Venter de på noe?

- Noen av dem sover. Andre bedriver flyøvelser. For noen år siden laget jeg en serie med kvinner som venter. På telefon for eksempel. Den siste er et lik. Hun ventet nok for lenge.

- Hvorfor trykker du sjablonger oppå maleriene?

- Det begynte som en spøk, med potettrykk på en utstilling i Kunstnerforbundet. Det handler om noe grunnleggende fra barndommen. Når jeg setter sjablongene inn i et ordentlig maleri, skaper det en rytme. Jeg liker at bildet ikke har direkte sammenheng med virkeligheten. Jeg kjøpte et par sko til datteren min, Marina. Inni dem sto det: Made in paradise. Det trykte jeg på et bilde. Det er vel noe med kunstnermyten, at malere i min generasjon har vanskelig for å tro på den. Det er viktig at kunst karikerer seg selv.

- Blir du fornøyd?

- Mesteparten av det jeg gjør, fungerer ikke. Jeg fjerner mer enn jeg legger på. Pusser med sandpapir, maler over, bruker terpentin. Jeg knoter fælt. Vil det skal synes at jeg har slitt litt. Jeg bruker veldig lang tid. Når folk ser bildet på utstilling, ser de kanskje på det i ti sekunder. Men så ender det jo gjerne et sted der noen ser mye på det.

- Skisser du?

- Jeg tegner og kopierer fra gamle fotografier. Heldigvis er det lov å jukse i kunsten. I en bok skriver jeg ned tanker og mulige navn på malerier. Prøver ut og maler nye bilder oppå de gamle. Det er litt tilfeldig hva som kommer igjennom. Jeg jobber med banale, enkle ting. En del av arbeidsprosessen er å sitte og se. Nå skal jeg reise bort. Så bildene får hvile.

TEMA SØVN:</B> Tema for Liv Heiers utstilling på Hå gamle prestegård til høsten er søvn.