KREVENDE: Det mest krevende, etter min erfaring, er å balansere ulike syn på hvordan en på best måte skal respondere på tragedie, på hvordan en på mest måte skal huske. Slik er det også på Utøya, skriver Greenwald. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
KREVENDE: Det mest krevende, etter min erfaring, er å balansere ulike syn på hvordan en på best måte skal respondere på tragedie, på hvordan en på mest måte skal huske. Slik er det også på Utøya, skriver Greenwald. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Å minnes liv med liv: Utøya og Ground Zero

Den største forpliktelse på steder som Ground Zero og Utøya er å fortelle om det som skjedde her.

Debattinnlegg

De berørte delene av kafébygget vil bli bevart i et bygg som bæres av 69 søyler. Her vil AUF hegne om minnene til dem som aldri kom hjem, fortelle om hvordan de levde og om deres innsats for solidaritet og felleskap.

Her vil nye ungdommer komme til et sted som har minnet om 22. juli i sitt hjerte, et sted som aldri glemmer sine. Vi er sikre på at AUF i det videre arbeidet vil lytte til alle berørte. Vi er også sikre på at dette blir et sted som klarer å balansere minne og nytt liv.

Det siste året har jeg bidratt i en rådgivergruppe for historie og læring på Utøya. Gruppen ledes av historiker Tor Einar Fagerland NTNU, og består ellers av professor James Young, professor Ed Linenthal, arkitekt Erlend Blakstad Haffner og Utøya-veteran Jo Stein Moen. Gjennom tallrike møter med AUF, befaringer på Utøya, møter med etterlatte og overlevende har vi hørt historier om sorg og umistelig tap, om overlevelse og omsorg som vil være med oss for alltid.

Som direktør ved 9/11 National Memorial Museum på Ground Zero har jeg de siste åtte år arbeidet med å bearbeide den mest traumatiske hendelsen i moderne amerikansk historie. Bearbeide på en måte som gir mening, for oss som nasjon, men også for familier i bunnløs sorg. Men jeg har også en dypt personlig relasjon til Norge etter å ha bodd i Molde som utvekslingsstudent for 46 år siden. Da jeg i juli 2011 hørte om massemordene i Oslo og på Utøya følte jeg derfor et intenst og akutt tap. Det var mitt Norge som var angrepet og såret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Massemord på uskyldige som politisk virkemiddel er ikke akseptabelt noe sted, aller minst i Norge hvor demokratiske verdier som deltakelse og inkludering er kjerneverdier. 69 mennesker ble myrdet på Utøya. De fleste var tenåringer, de yngste bare 14 år. Hvordan minnes vi slike tap, hvordan forholder vi oss til slik sorg?

Svarene på slike spørsmål kommer ikke lett, de kommer ikke raskt. Det mest krevende, etter min erfaring, er å balansere ulike syn på hvordan en på best måte skal respondere på tragedie, på hvordan en på mest måte skal huske. Slik er det også på Utøya hvor 22. juli lever sammen med minnene fra 60 år med livsglede. Hvordan skal en her markere og respektere de følelsesmessige sårene fra ofrenes og de overlevende sine familier? Hvordan kan en i et slikt ladet landskap finne rom for nytt liv - og det uten å slette de historiske sporene av et dødbringende angrep på AUF og våre demokratiske verdier?

En umulig oppgave på mange måter. Likevel en utfordring en har greid å løse andre steder. På Ground Zero møtte vi mange av de samme utfordringene. Det viktigste kan oppsummeres som en konflikt mellom minne og gjenoppbygging, begge deler meningsfulle responser til de enorme ødeleggelsene på nedre Manhattan.

¨Jeg har hørt at det i forbindelse med Utøya er skrevet at Ground Zero er bevart som et minnested, omtrent slik det sto etter angrepene 9/11 2001. Dette er ikke riktig. De siste 13 år har vi gradvis oppnådd en dynamisk balanse mellom minne og gjenoppbygging. Minne og historie ivaretas i dag av et minnested over bakken (2010) og et museum under bakken (2014), mens den andre delen av tomten hvor tvillingtårnene sto er frigitt til nye kontorbygg, ny undergrunnsstasjon og planer for et kunstsenter, alt sammen uttrykk for fornyelse og nytt liv.

Jeg har lært at det er mulig, og også nødvendig å finne en balanse mellom minne og nytt liv. Men jeg har også lært at den største forpliktelse på steder som Ground Zero og Utøya er å fortelle om det som skjedde her. Dersom gjenoppbyggingen ignorerer, minimaliserer eller overser historien, vil gjenoppbyggingen mislykkes.

Jeg vet at byggeplanene og ønsket om å rive kafébygget har vært en vanskelig sak for mange. Planene for nybygg på Utøya er nå kraftig nedskalert og i juni vedtok AUF, på vår anbefaling, også at de berørte delene av kafébygget vil bli bevart. Bevaring av sporene etter 22. juli inne i et transparent og lett bygg som holdes oppe av 69 søyler, vil skape et felles rom midt i hjertet av Utøya.

Når ungdommer igjen kommer til øya vil de finne et sted som har minnet om 22. juli i sitt hjerte, et sted hvor nye generasjoner kan videreføre idealene som ble angrepet 22. juli.

Mye arbeid gjenstår på Utøya. Vi er sikre på at AUF i det videre vil lytte til alle berørte. Vi er også sikre på at vi nå har kommet et langt steg videre i den møysommelige prosessen med å balansere minne og nytt liv.

Oversatt av Tor Einar Fagerland