Blant våre politiske ledere og befolkningen generelt, ser vi nå en prisverdig vilje og evne til omstilling. Myndighetene har satt inn omfattende tiltak og dugnadsånden er blitt en grunnpilar i folkehelsearbeidet. Fellesskapet stiller opp, vi skal mestre dette sammen.

Samtidig må vi erkjenne at endringene i samfunnsstrukturen og innvirkningen dette har på folks hverdag, også utgjør en betydelig helserisiko. Når helse- og omsorgstilbud begrenses og man mister dagtilbud og sosiale samlingssteder, overlates sårbare mennesker i stor grad til seg selv. For dem er det ikke virussmitten i seg selv som er den største trusselen mot deres liv og helse.

De fleste vil mestre tiden vi nå befinner oss i ved å ta i bruk hensiktsmessige strategier, opprettholde rutiner og struktur, og ivareta sosial kontakt og meningsfull aktivitet.

Andre har imidlertid eksisterende vansker som svekker deres forutsetninger til å ta i bruk slike mestringsstrategier. Noen mangler et sosialt miljø å søke til, og kan nå føle seg ensomme, redde og alene. Andre er avhengig av oppfølging for å håndtere dagliglivets krav, men har nå mistet denne hjelpen. Enkelte mestrer ikke foreldrerollen og trenger veiledning og avlastning de ikke lenger får. I tillegg kommer permitteringer, økonomiske vansker og tap av sosial tilhørighet. Hverdagen faller sammen.