TAPER TERRENG: Skogbranner på grunn av tørke og varmere klima raserer nå mer av Amazonas enn det regnskogbevaringen klarer å gjøre opp for. Foto: AP
TAPER TERRENG: Skogbranner på grunn av tørke og varmere klima raserer nå mer av Amazonas enn det regnskogbevaringen klarer å gjøre opp for. Foto: APVis mer

Å nesten redde jorda

Klimapolitikk hjelper, så hvorfor gjør vi alltid litt for lite? Om 80 år kan Amazonas være borte - hvis ikke vi gjør mer nå.

Kommentar

Forrige uke var det høring om klimameldingen i Stortinget. Amazonas var ikke tilstede, men det var ellers alt som kan krype og gå av norske miljøorganisasjoner, interesseorganisasjoner og bedrifter som har synspunkter og forslag til hvordan utslippene kan gå ned.

Hvis Amazonas hadde vært der, ville den kanskje påpekt noe slikt som dette: hvis alle kutt som er meldt inn i Paris-avtalen faktisk gjennomføres, styrer verden mot godt over tre graders oppvarming innen utgangen av århundret. Da vil verdens største regnskog antakelig være død og omdannet til savanne eller ørken.

Amazonas, borte innen 80 år. Tilhørerne i høringssal 1 i Stortinget ville kanskje grepet etter vannglassene sine og tatt en stor slurk.

Hvorfor har vi egentlig en klimamelding? Rent teknisk er hensikten er å redegjøre for hvordan Norge skal greie å kutte tilstrekkelig mange tonn CO2 til at vi lever opp til forpliktelsene vi har overfor EU. Den norske regjeringen klarer å identifisere 18 millioner tonn, men må kutte 12 til. På en eller annen måte. Det mest fristende er som vanlig å kjøpe kuttene fra andre land i EU, som har overskudd å by på. Alternativet er å gjennomføre større kutt hjemme, slik Arbeiderpartiet nå ivrer for. Det handler uansett om å legge en troverdig plan for hvordan utslippene skal gå ned, slik at vi for en gangs skyld klarer å innfri de målene vi har satt oss.

Talleksersisen er viktig, men den har en tendens til å få oss til å glemme hva dette egentlig handler om. Som for eksempel Amazonas.

Vi kan snakke om betydningen av denne regnskogen i Sør-Amerika på litt ulike måter. Vi kan begynne med å tallfeste hva den betyr for klimaet, og hva den betyr for artsmangfoldet.

Den er verdens største regnskog, 25 ganger Storbritannias landareal. Gjennom fotosyntesen absorberer trærne i denne skogen så mye som en fjerdedel av all CO2 som tas opp på landjorda hvert år. Forsvinner den, mister vi halvparten av verdens ville arter av planter og dyr.

I møte med tall som dette får vi problemer med å sette ord på hva Amazonas egentlig er verd. Planetens lunger, selve symbolet på jordas enorme fruktbarhet og naturmangfold, som vi ikke engang har oversikt over eller forstår rekkevidden av, men likevel er i full gang med å rasere.

Et tap i denne størrelsesorden er naturlig å sammenlikne med det vi i andre sammenhenger kaller forbrytelser mot menneskeheten. Kategorien blir egentlig for liten, i og med at det er flere involverte her.

Norske myndigheter har tatt ansvar og investert milliarder i bevaring av regnskogen. Det er bra, og har gitt effekt. Men det er mørke skyer på horisonten. En ny studie publisert i Nature Communications tyder på at slike tiltak ikke er tilstrekkelige. Klimaendringene har begynt å innhente arbeidet med å redde Amazonas. Skogbranner på grunn av tørke og varmere klima raserer nå mer av regnskogen enn det regnskogbevaringen klarer å gjøre opp for.

Regnskogsatsingen er et klassisk eksempel på problemet med det meste av klimapolitikken internasjonalt: vi er flinke på å finne tiltak, det er til og med mulig å lykkes - men vi satser ikke hardt nok.

Historien står i fare for å gjenta seg med klimameldingen.

Stortinget skal nå forsøke å lirke på plass tiltak slik at vi er i rute i forhold til forpliktelsene vi har overfor EU. Det er i utgangspunktet en god idé. Samarbeid er nøkkelen til at verden skal klare å kutte utslipp, og EU vil straffe oss økonomisk hvis vi ikke lykkes. Men om vi skulle få det til, bør vi likevel vente med å slippe løs jubelen. EUs definisjon på suksess ser dessverre ut til å være ganske beskjeden:

En beregning laget av klima-tenketanken Sandbag viser hvor små utslippskuttene EU-samarbeidet faktisk ligger an til å gi fram mot 2030. Av et totalt utslippsbudsjett for alle landene på 22,3 milliarder tonn CO2, kan de faktiske kuttene bli på fattige 141 millioner tonn. Etter at opptak i skog og overføringer fra kvotesystemet er trukket fra, og etter at landene med overskudd har solgt sine til andre EU-land, er det praktisk talt bare smuler igjen.

Det er mye styr for lite utslipp. Systemet, samarbeidet og kontrollmekanismene er imponerende. Men effekten er fryktelig skuffende. Det er som med regnskogsatsningen og Amazonas - det holder ikke. Vi må gjøre mer. Hvis ikke blir klimapolitikk som en høydehopper som alltid river lista, men som stadig trøster seg med at tilløpet var riktig så bra.

Norge må gjerne kople seg mot EUs system, men vi kan samtidig satse på masse annet: el-ferger, elektrisk tungtransport, kutte utslipp i landbruk og fiskeri, investere bredt i karbonfangst og lagring. Norge har en egeninteresse i å investere i et samfunn som fungerer, praktisk og økonomisk, i en framtid med nullutslipp. Det må være på plass allerede rundt 2050.

Og vi kan gjerne bruke enda noen milliarder for å redde regnskogen. For den dør, og kanskje vi med den.