Å nevne det unevnelige

-  Jeg setter Alf Prøysen svært høyt både som dikter og som menneske. Jeg har ikke verdsatt ham mindre etter at jeg fikk vite om det unevnelige i hans liv, skriver Ove Røsbak.

«FORNUFTEN ER

en ensom ting,» sa den store humoristen Stabel. Etter å ha sett reaksjonene på min artikkel om Alf Prøysen i Dagbladet forrige lørdag (10.7.), må jeg gi Stabel rett. Folk beskylder meg for å ha meninger som de umulig kan ha funnet i artikkelen min. Og kildene mine husker ikke lenger hva de har sagt til meg.

Det må ha noe med emnet jeg tar opp å gjøre at folk så fullstendig mister hodet. Jeg burde kanskje derfor gå i meg sjøl og innrømme at jeg har vært ufornuftig. Å skrive om Alf Prøysens legning i våre dager, når vi ikke lenger har noe imot homofili og bifili, burde jeg sjølsagt ikke ha gjort.

Fornuften er en ensom ting.

Nå er jeg ikke så blåøyd at jeg hadde trodd dette skulle gå ubemerket hen. Blant annet hadde jeg ventet sterke reaksjoner fra familien. De kom, og jeg forstår dem. Jeg forstår at Elin Prøysen må avvise at faren ble tiltrukket av menn. For et par måneder siden prøvde jeg å få i stand en samtale med Elin Prøysen om dette. Hun avviste meg på en brysk måte. Det er ikke det at hun ikke vet. Hun vil ikke vite.

ELSE PRØYSEN RYKKET

sist søndag (11.7.) ut med et brev i Dagbladet der hun hevder at jeg lyver. Hun påstår at hun aldri har sagt til meg at hun kjenner til at mannen hennes ble tiltrukket av menn. Til det har jeg bare å si: Jeg lvyer ikke. Jeg beklager at Else Prøysen ikke står ved den informasjonen hun gav meg i en telefonsamtale i mai 1992. Jeg kunne fortelle mer om det hun sa den gangen, men det er av en såpass personlig karakter at jeg lar det ligge. Jeg gir det gjerne til familien om de ønsker det.

LA MEG

understreke: Jeg har aldri vært ute etter å skade verken Alf Prøysen eller hans nærmeste. Flere ganger under arbeidet med biografien fjernet og forandret jeg partier i teksten etter at familien hadde bedt om det. Og jeg har aldri vært med på å spre rykter, slik Else Prøysen hevder. Jeg vil si det så sterkt at det skal letes lenge etter en mer hensynsfull biograf enn jeg har vært i forhold til familien.

For øvrig må jeg gjenta at Else Prøysen bare er en av flere sikre kilder i denne saken.

JEG SKREV I MIN

artikkel sist lørdag at det jeg nå går ut med vil skape uro, men at det hele vil komme i balanse hvis noen av dem som kjenner best til Prøysen også ville gå ut med sin innsikt. Dette var ønsketenkning, jeg ser det nå. Sjølsagt kan ikke den kretsen som i alle år har visst om Prøysens legning og snakket om den seg imellom, innrømme at dette er av offentlig interesse. Men jeg spør: Er det bedre å ha dette som et pikant samtaleemne i de lukkede rom, mens familien ikke får høre noenting, enn å gjøre dette kjent på en anstendig måte?

I mine øyne er det en skuffende uforstand i kretsen rundt Prøysen. Visst har de gjort mye for denne dikteren, men de har også styrt mottagelsen av ham, dyrket myten om ham fordi de har hatt personlig interesse av det, og de har idyllisert ham og hans verk. Om disse går ut og fordømmer meg, enkelte av dem i sladrebladet Se og Hør, ber jeg folk ikke legge altfor stor vekt på det. Jeg ber dem heller lese artikkelen min om igjen.

JEG HAR RESPEKT

for visekunstneren Ole Paus, men rikssynseren av samme navn kan jeg styre meg for. Han beskylder meg for å spre homofobi. Men hva er det han sjøl gjør med sine moralistiske spissformuleringer som er skreddersydde for tabloide skandaleoverskrifter? Paus påstår at det er nedrig av meg å offentliggjøre disse opplysningene. Han kommer med spekulasjoner om meg som er helt på trynet, for å bruke hans eget uttrykk. Han mener at jeg har deltatt i et kappløp mellom forskere om å være den første til å gå ut med disse opplysningene. Men har ikke Paus merket at det gir lite status å gå ut med denne nyheten? Rotteracet han briljerer med blir derfor et svært haltende og upresist bilde.

Jeg er den eneste som har villet gå ut med disse opplysningene om Prøysen. Men det har ikke manglet på halvkvedede viser.

MEN LA IKKE

dette bli en sammenhengende klagesang. For det er også mye å glede seg over i reaksjonene som har kommet den siste uka.

Jeg gleder meg over Jakob Margido Esp og Astrid Olsens kloke, innsiktsfulle innlegg. Jeg gleder meg over Ingar Sletten Kolloens helhjertede støtte. De opplysningene som nå er kommet forandrer ikke Prøysens diktning, sier Kolloen, «men de kan forandre vår forståelse av den». Kolloen er inne på svært interessante tanker når han sier at å dikte er å arrangere en nærkamp mellom de ulike selvene i seg.

Jeg er selv forfatter og jeg er helt sikker på at det var akkurat dette Alf Prøysen gjorde.

JEG ER OGSÅ

glad for at Prøysens nære venn Alf Cranner bekrefter sannheten, sjøl om det forundrer meg at han ikke ser noen sammenheng mellom liv og diktning. I mange år har nemlig Cranner gitt meg inntrykk av at for Prøysens del var smerten i livet en kunstnerisk drivkraft.

Flere som har gått ut mot meg de siste dagene vil ha det til at jeg nå tror at jeg har lagt fram den eneste nøkkelen til Prøysens verk. Jeg innbiller meg ikke det. Jeg sier bare: Her er en av flere muligheter til å forstå dikteren og mennesket Alf Prøysen.

Han er et av våre store ikoner. Men han var også et menneske.

JEG GJENTAR:

Vi burde ha bedre forutsetninger for å forstå de mørke trekkene ved Prøysens diktning nå. Når en ser hvor mye motvilje homofili og bifili vekker den dag i dag, går det kanskje an å forestille seg hvor vanskelig Alf Prøysen må ha hatt det med sin legning. Kom ikke og fortell meg at dette ikke slo inn i hans måte å være på, og dermed hans måte å dikte på.

Men jeg advarte alt forrige lørdag mot å gjøre for mye ut av denne innsikten. Jeg må gi Ole Paus rett i at vi skjønner oss ikke bedre på pinnsvin sjøl om vi kjenner til Prøysens seksuelle legning. Prøysens diktning for barn må få stå der som den er, varm, lekende og umiddelbar. Den trenger ikke å bli utsatt for våre analyser.

LA DET VÆRE

sagt en gang for alle: Jeg setter Alf Prøysen svært høyt både som dikter og som menneske. Jeg har ikke verdsatt ham mindre etter at jeg fikk vite om det unevnelige i hans liv. Prøysen var ikke entydig homofil, slik noen av de siste dagers oppslag upresist sier, han ble tiltrukket av både kvinner og menn.

Og jeg sier med en venn av meg: Det er ikke en bifil legning som er skammelig, det er samfunnets måte å omtale denne legningen på. Det dreier seg om sjølve kjærlighetsevnen, noe av det fineste et menneske har.