RÅD: Spørsmålet er: Har Senterpartiet råd til å ofre sin kronprins på partiets alter, eller har det råd til å la være?  Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
RÅD: Spørsmålet er: Har Senterpartiet råd til å ofre sin kronprins på partiets alter, eller har det råd til å la være? Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Å ofre en kronprins

Striden om Ola Borten Moe handler om politikk, personkjemi og petrokjemi, skriver Stein Aabø.

Meninger

Ola Borten Moe er stridens kjerne. Skal han med i Senterpartiets framtidige ledelse? Det er spørsmålet som splitter partiet. Det er spørsmålet som er valgkomiteens største utfordring. Det er det spørsmålet som må løses på en god, forsøksvis samlende og avklart måte. Ellers kan partiet splintres som blomsterkvasten i tv-serien «Arvingene».

En ny leder er alt funnet. Alt peker i retning av at Trygve Slagsvold Vedum overtar etter Liv Signe Navarsete på det ekstraordinære landsmøtet den 7. april. Nye kandidater til et eller flere nestlederverv er det flere av. Akershuskandidaten Anne Beathe Tvinnereim er godt kvalifisert og ønsket av mange. Stortingsrepresentant Janne Sjelmo Nordås er ønsket av andre. Kjersti Toppe er også blant kandidatene. Den høyt respekterte Marit Arnstad har selvvalgt gått ut av spekulasjonene når det gjelder lederverv. Derimot er det nærmest vedtatt at hun blir parlamentarisk leder.

Det betente og vanskelige er hva valgkomiteen og seinere landsmøtet skal gjøre med Borten Moe. Hans tilhengere frykter at partiet, som sliter med å holde posisjonen over sperregrensa, mister et stort talent ved å vrake ham til det ene nestledervervet. Bak ham står trøndelagsfylkene, Nord-Norge, Hedmark, Oppland og Møre og Romsdal. Hans motstandere mener han vil forlenge den uro som har herjet partiet i flere år nå. Sterkest er dette blitt uttrykt av tidligere generalsekretær Steinar Ness og partiveteranene Åse Grønlien Østmoe, Ragnhild Queseth Haarstad og Anne Vik. De mener Borten Moe har vært oppe til eksamen i lagarbeid og fått karakteren «ikke bestått». Også Senterkvinnene og Senterungdommen har gått ut mot Borten Moe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Striden om hans kandidatur dreier seg om politikk, personkjemi og petrokjemi.

Borten Moe og mange av hans kritikere representerer ulike fløyer i partiet. Liv Signe Navarsete har fulgt linja fra Anne Engers ledertid og orientert partiet mot venstre i forhold til partiets posisjon på 70-og 80-tallet. Borten Moe er mer orientert mot sentrum, og etterlater et inntrykk hos mange av at han gjerne vil samarbeide mer til høyre. Det skaper utrygghet og mistillit hos høyreskeptikerne.

Få miljøer behersker dessuten det politiske spillet bedre enn Senterpartiet. Enten partiet er lite eller stort, i posisjon eller i opposisjon, har det en evne til å få det som det vil. Vel å merke når det er samlet. Hver eneste tillitsvalgte er en dreven forhandler som i svært mange tilfeller klarer å inngi tillit. Det gjør at partiet får uforholdsmessig mange ordførere i forhold til partiets størrelse og større gjennomslag for sin politikk enn man i utgangspunktet ville tro. Det fører igjen til at partiet trosser geografisk og demografisk utvikling og overlever det meste. Når denne politiske ferdigheten brukes i intern borgerkrig, blir det desto mer blodig og giftig. Da oppstår det Steinar Ness kaller «ukultur».

Da rettes oppmerksomheten mot den andre p-en: personkjemi. Den har definitivt ikke vært til stede mellom Navarsete og Borten Moe. Mange mener apersonkjemien er bedre mellom Slagsvold Vedum og Borten Moe og at de derfor kunne ha samarbeidet godt i en framtidig ledelse. Trolig ville heller ikke en ledertrio med de nevnte herrer og Arnstad slått de samme gnister. Men det toget er altså gått.

Petrokjemien kommer inn som en faktor fordi Borten Moe som olje- og energiminister i manges øyne opererte for selvstendig og til dels i strid med partiets linje. Spissformulert er hans linje forkortet til at han var «for glad i olje og for lite glad i miljø».

Ola Borten Moes åpenbare politiske talent og evne til å få satt saker på dagsorden er hans sterkeste kort. At det gjerne er saker som er omstridt i partiet er hans svakeste kort. Ingen partier dyrker solospillere. På den annen side vil de gjerne ha enere. Det viste landsmøtet med begeistring og kroppsspråk da han ble valgt til nestleder i 2011. Og kronprinser vokser ikke på trær.

Der står saken tre uker før det ekstraordinære landsmøtet. Uansett hva valgkomiteen innstiller på, kan resultatet bli et annet. Styrkeforholdet mellom de ulike fløyer blir trolig først avklart på landsmøtet.