Å oppdage et mesterverk

Den glemte romanen «Sommer i Baden-Baden» ble smuglet fra Sovjetunionen til USA, men forfatteren, LEONID TSYPKIN, opplevde aldri å se den utgitt.

Fjodor Dostojevskijs aller siste hjem ved Høytorget i St. Petersburg er i dag et museum. Det er en slående kontrast mellom stemningen i disse rommene og Dostojevskijs stemninger. Dostojevskij er fortvilelse, anfektelser, stormannsgalskap, plutselige utbrudd og uro. I museet er det derimot påfallende ro. Tunge, smilløse russiske kvinner som sitter vakt hysjer i ny og ne og krever at man som besøkende må ta av seg skoene og ta på seg papptøfler. Løfter man foten høyt, faller bakre del ned, og tøffelen blir til en krøll. Man må subbe forsiktig med papptøfler i de rommene hvor Karamasov-brødrene ble diktet til live. Dette er ikke et museum over den sjelefebrile forfatteren, men over hans lik. Klokken ved skrivebordet er blitt stanset for alltid ved hans dødsøyeblikk, 20:38.

DOSTOJEVSKIJS DØD i denne leiligheten utgjør avslutningsscenen i romanen «Sommer i Baden-Baden». Han vet at han skal dø. Om morgenen har hans kone Anna Grigorjevna kledd ham i hans beste dress. Hun tørker jevnlig vekk lungeblodet som renner fra hans munnviker. Rommene fylles av naboer, slektninger og venner, og «et knapt hørlig sukk av lettelse og dempet hvisking gikk langs rekkene av tilstedeværende, slik det hender i teateret etter kulminasjonen når avslutningen nærmer seg - de siste hjerteslagene ble konstatert av doktor Tsjerepin, som la stetoskopet sitt mot brystet til den døende og siden bevarte dette stetoskopet som et relikvie i sin familie...».

DEN RUSSISK-JØDISKE legen og forfatteren Leonid Tsypkin er ukjent for de fleste. Nå er hans eneste roman, «Sommer i Baden-Baden», kommet på norsk på Gyldendal. Det er altså en roman om Dostojevskij selv, om hans død, men ikke minst om da han i fire år levde det spillesyke livet i Europas kasinobyer; i det landskapet som Dostojevskij selv kalte Rulettenburg.

Den nylig avdøde amerikanske forfatteren Susan Sontag har mye av æren for at denne boken nå blir spredd. En dag i 1987 rotet hun gjennom «en kasse med lurvet utseende billigbøker» i London. Der fant hun Tsypkins ukjente tekst. Hun ble forbløffet og grepet. Og hun sørget etter hvert for å få den utgitt i engelsk språkdrakt. I et forord til romanen hyller hun den som «blant de vakreste, mest oppløftende og originale resultater av et helt hundreårs skjønnlitteratur.» Og mange kritikere har senere, i likhet med Sontag selv, grepet til det krevende ordet «mesterverk».

LEONID TSYPKIN ble født i Minsk, i dag hovedstaden i Hviterussland. Begge foreldrene var leger. Familien var jøder, og Stalins og Hitlers regimer bidro begge til at de mistet en rekke familiemedlemmer. Faren, moren og femten år gamle Leonid greide å rømme fra Minsk og nazistenes jødeutrenskninger i 1941, blant annet takket være en takknemlig tidligere pasient av faren, som beordret et antall tønner sylteagurker fjernet fra en lastebil for å gi plass til den aktede kirurgen og hans familie.

Sønnen Leonid søkte også legeyrket. Under Stalins antisemittiske kampanjer, som startet i 1947 og krevde stadig flere ofre, måtte Leonid Tsypkin som nyutdannet lege skjule seg blant personalet på et psykiatrisk sykehus ute på landet. Senere fikk han, hans kone og sønnen tillatelse til å bosette seg i Moskva. Der utmerket han seg som patolog, med kreft som hovedfelt. Han tok to doktorgrader og var med i gruppen som innførte poliovaksinen i Sovjetunionen.

MEN KVELDENE tilhørte skjønnlitteraturen, når han ikke skrev på en av de mer enn hundre vitenskapelige artiklene han rakk å publisere. Han drømte om å bli forfatter på heltid. Han skrev dikt, skisser, et fåtall fortellinger og selvbiografiske noveller. Noe av dette er nylig utgitt på russisk.

Sønnen beskriver hvordan Tsypkin strevde. «Min far utnyttet enhver mulighet til å skrive, men skrivingen var vanskelig og smertefull. Han kjempet kvalfullt med hvert ord og korrigerte sine manuser i det uendelige.» Og når de var skrevet ferdig, forble de stort sett i skuffen. I Sovjetunionen hadde man på denne tiden en undergrunnslitteratur, samizdat , men Tsypkin var sannsynligvis for engstelig for KGB og for å miste sitt arbeid. Susan Sontag lar seg begeistre av sin egen forestilling om hvordan han ikke skriver for et publikum, men for litteraturen selv; «uten håp eller utsikt til å bli utgitt - hvilken kraft i troen på litteraturen må ikke det innebære?».

TSYPKIN TOK fatt på sitt eneste større litterære arbeid i 1977. Tre år senere avsluttet han «Sommer i Baden-Baden». På denne tiden ble familiens liv betydelig forverret. Sønnen og svigerdatteren søkte om utreise til USA. Visaene ble innvilget. Men via KGB slo dette hardt tilbake på Tsypkin og hans kone. De ønsket også selv visa, men i stedet opplevde de avslag, degradering og trakassering. De var uheldige med timingen. Forholdet mellom Sovjet og USA ble samtidig betydelig forverret grunnet sovjeternes invasjon i Afghanistan.

En kopi av manuskriptet ble smuglet til USA. Til sist besluttet en russisk emigrantavis i New York seg for å trykke «Sommer i Baden-Baden» i serieform. Én uke etter publikasjonen av første avsnitt - illustrert med noen av Tsypkins fotografier - følte han seg uvel, la seg ned, ropte på sin kone - og døde, i en alder av 56 år. Han opplevde aldri selv å se en eneste side av sin litteratur på trykk.

ROMANEN BESKRIVER to reiser. Jeg-personen, Tsypkins alibi, reiser i nåtid på pilegrimsreise fra Moskva til St. Petersburg for å besøke Dostojevskij-museet. Parallelt i teksten drar Dostojevskij og hans nitten år gamle stenograf og nygifte kone til Europas kasinoer for å bli rike. Den største delen av romanen handler om spillegalskapen. Det er blitt til en meget suggererende vakker tekst om voldsomt og fortvilt begjær; etter kvinnen, rikdommen og spenningen. Tsypkin viser oss ekteparet Dostojevskij som forsøker å redde sin kjærlighet til tross for de svik og løgner som det besatte livet ved ruletten forårsaker. Den magiske kulen knuser tillit.

«Sommer i Baden-Baden» er også en roman om en annen komplisert kjærlighet. Tsypkin svermer for Dostojevskij. Men ikke ulikt slik Dostojevskij selv strevde med sin kjærlighet til Gud, som med Ivan Karamasovs ord tillot barn å lide, strevde jøden Tsypkin med sitt forhold til den sterkt antisemittiske Dostojevskij. Tsypkin tilhørte dem som Dostojevskij foraktet.

Stilen og rytmen i romanen er særpreget. Den er bevegende, bokstavelig talt, med lange passasjer som beveger seg mykt mellom nåtid og fortid, mellom dagens togtur og fortidens anfektelser, mellom indre og ytre drama. Nærliggende adjektiver er svimlende og hypnotiserende. Under lesningen kommer jeg til å tenke på et stilistisk slektskap med et annet forfatterskap: Den tysk-engelske forfatteren WG Sebald, især slik han lykkes i sitt mesterverk «Austerlitz». Det er også en svimlende og utydelig tekst, for forsiktig og dermed bedre kunne nærme seg og ta inn de store og vanskelige følelsene.

«Sommer I Baden-Baden» bør leses langsomt. Kanskje på en lang togreise.

SPILLESYK: Den største delen av Leonid Tsypkins roman handler om Fjodor Dostojevskijs spillegalskap, som han levde ut i Europas kasinobyer. Portrett malt av Vasilij Perov i 1872.