Å overskride en utilbørlig grense

Inger Lise Gjørv skriver i en kronikk i Dagbladet 5. juni at det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke har stilt opp når det gjelder å ta stilling til transplantasjon av levende celler, vev og organer fra dyr i mennesker. Men slik er det ikke.

Allerede i mitt brev til Verdikommisjonen i desember 1998 tok jeg opp en del av de problemstillinger denne teknologien reiser, og stilte spørsmålet om behovet for et midlertidig forbud. I en kommentar i Dagbladet 16. februar opplyste jeg at regjeringen arbeider med forslag om et midlertidig forbud mot denne type transplantasjoner, og at spørsmålet vil bli lagt fram for Stortinget. En fremtidig bruk av levende celler, vev og organer fra dyr i mennesker bør tvinge fram omfattende politisk og etisk debatt: Hvor langt skal forskerne få lov til å gå, og hvilke rammer skal vi politikere sette for samfunnsmessig styring? I hvilken grad påvirker jakten etter et «evig liv» vår oppfattelse av døden som en naturlig del av livet? Dette er et spørsmål om hvilket samfunn vi ønsker oss mens verden får stadig nye teknologiske utfordringer, og hvilke verdier som skal styre utviklingen innen medisinsk teknologi.

Transplantasjon av levende celler og organer fra dyr til mennesker (xenotransplantasjon) er et område hvor de etiske utfordringer står i kø både for helsevesenet, for politikere og for hver og en av oss som enkeltmennesker. Det mest fundamentale spørsmål xenotransplantasjoner reiser, er hvorvidt vi krysser over en utilbørlig grense mellom mennesker og dyr ved å overføre organer og vev fra en art til en annen. Hvor går grensen mellom menneske og dyr? Ønsker vi at denne teknikken i det hele tatt skal tas i bruk i Norge, og i så fall på hvilke vilkår? For en del år tilbake ble det internasjonalt utført flere mislykkede forsøk med overføring av hele organer fra dyr til mennesker. Pasientene døde raskt. Fremskritt innen immunologi, farmakologi og genteknologi har forbedret mulighetene for å oppnå vellykkede xenotransplantasjoner. Flere internasjonale bioteknologifirmaer har nå fremstilt griser som har fått sitt arvemateriale endret ved genteknologi for å hindre avstøting i mennesker. Ifølge OECD er det meget stor kommersiell interesse knyttet til xenotransplantasjoner. Både i Norge og internasjonalt er det mangel på organer til transplantasjon, og håpet er at man skal kunne løse organmangelen og helbrede mange sykdommer ved bruk av organer og celler fra gris som er genetisk endret for å hindre avstøtning i mennesker. Det gjenstår fortsatt mange tekniske og medisinske problemer før dette eventuelt kan bli etablert behandling.

I de senere år har det internasjonalt vært uført enkelte kliniske forsøk på mennesker med dyreceller for transplantasjonsformål, men ikke med hele organer. Det er knyttet håp til at dyreceller i fremtiden kan benyttes ved en rekke sykdommer, f.eks. ved bruk av bukspyttkjertelvev fra gris til diabetespasienter, mens nerveceller fra gris i teorien antas å kunne helbrede nevrologiske sykdommer som Parkinsons sykdom, Huntingtons sykdom, MS og muligens slag.

La meg kort skissere noen av de etiske dilemmaer som xenotransplantasjoner reiser:

Hva innebærer det for oss mennesker å få dyreorganer som erstatning for egne organer?

Hvordan påvirkes vår oppfatning av oss selv som mennesker og vår oppfatning av mennesket som et unikt individ?

Ønsker norske pasienter transplantasjon av levende celler og organer fra dyr?

Finnes det skiller i ulike sosiale, etniske og religiøse gruppers syn på å kunne akseptere en slik grenseoverskridelse?

Vil muligheten for transplantasjon av dyreorganer endre våre holdninger til å avgi humane organer til transplantasjon?

Transplantasjon av dyreorganer vil være høykostmedisin. Hvilken plass skal denne type virksomhet ha i et prioriteringsperspektiv?

De fleste av oss har ingen etiske betenkeligheter ved å drive griseoppdrett for produksjon av mat. Innebærer dette også en rett til å «dyrke» fram dyr for transplantasjonsformål, og vil dette endre vårt syn på dyr?

Organer, vev og celler fra dyr kan teoretisk bære virus som er ukjente i mennesker, og som mennesker ikke har noen naturlige forsvarsmekanismer mot. Virus kjenner ingen nasjonale grenser, og det er derfor viktig å drøfte de mulige risikoer som xenotransplantasjoner kan medføre på et internasjonalt nivå. Xenotransplantasjoner er derfor både et nasjonalt og et internasjonalt tema. Forskningen drives i første rekke av internasjonale selskaper som ønsker å starte forsøk i flere land. Det vil av den grunn være ønskelig med felles internasjonal regulering. Hensynet til folkehelsen er også både et nasjonalt og et internasjonalt anliggende. Dersom en infeksjonssykdom overføres fra dyr til mennesker, vil det også være en teoretisk mulighet for at smitte kan spre seg videre til befolkninger i andre land og verdensdeler gjennom global reisevirksomhet.

Det har derfor vært en stor internasjonal diskusjon om en tenkepause i form av et verdensomspennende moratorium før kliniske forsøk med dyreorganer settes i gang.

Faren for spredning av ukjente virus fra dyr til mennesker, har stått sentralt i den internasjonale diskusjon, sammen med behovet for en samfunnsmessig drøfting av eksistensielle spørsmål knyttet til kryssing av artsgrensen mellom mennesker og dyr, dyrevernmessige spørsmål, samtykke, prioritering og aksept av dyreorganer. Fremtredende argumenter i debatten har vært at et moratorium ikke fordømmer teknikken som sådan, men at vitenskapelige og økonomiske interesser må være underordnet hensynet til folkehelsen, risikoen for at smitte kan overføres til land som i dag ikke har råd til transplantasjoner, og frykten for «undergrunns-xeno» med påfølgende fare for epidemier.

Det er i dag ikke internasjonal enighet om hvorvidt kliniske forsøk skal forbys eller tillates, og i så fall på hvilke betingelser. Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet vedtok 29. januar i år en enstemmig anbefaling til Ministerkomiteen om å arbeide for en rask innføring av et moratorium i alle medlemsland for kliniske forsøk med xenotransplantasjoner, og ta skritt for å gjøre moratoriet til en verdensomfattende bindende avtale. Norge har vært en aktiv pådriver i denne prosessen. Rettslig har anbefalingen ingen direkte virkning, men den er et tydelig politisk signal både overfor regjeringer og andre internasjonale organer.

Etter mitt syn reiser de fremtidige muligheter for xenotransplantasjoner betydelige etiske, medisinske og dyrevernmessige problemstillinger som krever større utredning og drøfting.

På dette punktet finner jeg det særdeles viktig at lovgivningen ligger i forkant av forskningen og trekker klare grenser for denne. Fordi xenotransplantasjon kan bli en realitet i Norge innen få år, er det etter mitt syn behov for en nærmere vurdering og regulering før det eventuelt settes i gang kliniske forsøk.

Ut fra dagens kunnskap finner jeg det er ikke forsvarlig å sette i gang kliniske forsøk med bruk av organer fra dyr i mennesker, verken i Norge eller i andre land. I tillegg til en omfattende analyse av de samfunnsmessige og etiske problemstillinger som xenotransplantasjoner reiser, er det behov for ytterligere forskning som viser at metoden er sikker og tilstrekkelig utviklet til at den kan bety et gode for pasienter. Jeg vil ta konsekvensen av dette og fremme lovforslag om et midlertidig forbud i Norge. Parallelt med dette vil jeg ta initiativ til en større utredning som vil belyse de mange etiske konflikter bruk av levende organer fra dyr i mennesker reiser, slik at det norske samfunn kan ta standpunkt etter omfattende offentlig debatt. Utredningen bør også drøfte mulige tiltak for å øke antall humane organer til transplantasjon. Videre vil jeg gjøre den norske holdningen kjent i internasjonale organer. Etter mitt syn er det meget viktig at de grunnleggende spørsmål som xenotransplantasjon reiser, blir gjort gjenstand for politisk debatt i et globalt perspektiv etterfulgt av internasjonale avtaler.