A-poesi og B-kultur

Ullent og ambisiøst om Whitman, spøkelser, barneterrorister og droner.

BOK: Michael Cunningham er forfatteren bak «Timene» (1998), som vel er mest kjent etter filmatiseringen med bl.a. Meryl Streep. Men der «Timene» er en stilig og velkomponert roman, er «Utvalgte dager» forsert og til dels merkverdig både i tematikk og komposisjon. Som den systematiker Cunningham åpenbart er, følger han samme opplegg som i «Timene». Også her er det tre fortellinger som limes sammen av en forfatter. I «Timene» var det Virginia Wolf. Nå bruker han Walt Whitman.

Lek med sjangeren

I tillegg bedriver Cunningham en form for sjangerlek i denne boka som er lagt til New York. En lek med litterære B-sjangere: En spøkelseshistorie fra 1800-tallet. Krim fra vår egen tid. Og science fiction satt 150 år fram i tid. Det er også tre gjennomgangsfigurer i de tre fortellingene. Første del er en polemikk mot et begynnende industrielt New York som bedriver masseforbruk av innvandrerne. Der spiren blir lagt til maskineringen av mennesket og menneskeliggjøringen av maskinene. Den forkrøplede guttungen Lukas bror Simon blir slukt av en maskin «den måtte ha trodd, hvis maskiner kunne tro, at den simpelthen hadde laget en ny jernplate». Men gjennom maskinen taler Simon til Lukas og gir ordre om å redde hans elskede.

Terrorister

Krimmen er lagt like etter 11. september. Her går unge selvmordsbombere bort til tilfeldige personer, omfavner dem og lar bombebeltet utløses: «Vi må gjøre det kjent at ingen er trygg.» Mens science-fiction-fortellingen har den samme monotone fantasifullhet som iblant kjennetegner sjangeren; Droner som alltid ser deg i et miljø der alt er grått og giftig, lovløst og med grønne romvesener som behandles som slaver. Et tematisk fellestrekk er Walt Whitman: Den visjonære Whitman som elsket Amerika, og som hele sitt liv jobbet med verket «Leaves of Grass». Første utgave kom i 1855, mens «dødsleieutgaven» kom i 1891. Guttungen Lukas har en telepatisk kontakt med ham og siterer ham hele tiden («Walt sa at de døde ble til gress, men det fantes ikke gress der de begravde Simon»).

Poesiprogram

Barneterroristene er indoktrinert med sitater av Whitman («Å dø er annerledes enn noen tror. Og heldigere»). Den maskinelt skapte Simon får menneskelige trekk fordi han er programmert med Whitman-poesi («Jorden, den er tilstrekkelig, jeg ønsker stjernebildene nærmere, jeg vet de har det bra der de er, jeg vet de strekker til for dem som hører til der»).Det er vanskelig å si hvor Cunningham vil med denne boka, som både er dyp og overflatisk på samme tid. Der Wolf var naturlig og lekkert bakt inn i «Timene», virker bruken av Whitman kunstig og litterært forsert. Samtidig er det noe tvetydig i å bruke Amerikas livsbejaende nasjonalpoet i en så svart roman som denne. Boka framstår da også som en slags ullen polemikk forkledd som hyllest. Eller så er den bare overveldende ambisiøs i sin forsøksvise fortid, - nåtid, - og framtids-tolkning av Whitmans USA.