SØRLANDSSENTERET: Mange la ned blomster på stedet der ei 17 år gammel jente døde av skadene etter knivstikking og en annen 23 år gammel kvinne ble alvorlig skadet. Ei 15 år gammel jente er siktet i saken. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB Scanpix
SØRLANDSSENTERET: Mange la ned blomster på stedet der ei 17 år gammel jente døde av skadene etter knivstikking og en annen 23 år gammel kvinne ble alvorlig skadet. Ei 15 år gammel jente er siktet i saken. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Barnevern

Å pøse på med kjærlighet bør ikke oppfattes som selve løsningen på alt arbeid med ungdom i barnevernet

Når de i klare ord avviser at vonde barndomserfaringer kan føre til psykiske lidelser, er det behov for å ta til motmæle.

Meninger

I et leserinnlegg i Dagbladet 5. august 2017 viser fem barnevernsproffer fra Forandringsfabrikken til den ufattelige tragedien som skjedde på Sørlandet den 26. juli 2017. Da ble en 17 år gammel jente som var ansatt som sommervikar i en butikk på Sørlandsenteret stukket til døde. I tillegg ble en 23 år gammel kunde knivskadet. Den 15 år gamle jenta som er siktet i saken har flere ganger vært i kontakt med barnevern, psykisk helsevern og politi.

Ungdommene fra Barnevernproffene kommer med flere gode betraktninger. Men de fremmer også problematiske synspunkter. Deres hovedpoeng er at fagpersoner skal være i god dialog med og lytte til ungdommene og at de skal vise kjærlighet til ungdommene. Det er viktige påpekninger.

De unge i Barnevernproffene skal ha all ære av å stadig minne om dette. Men det blir feil når de sier at dette skal være den eneste måten fagpersoner skal forholde seg til ungdommer som har opplevd problematiske liv. Når de i klare ord avviser at vonde barndomserfaringer kan føre til psykiske lidelser, er det behov for å ta til motmæle.

Det er for tidlig å si om den siktede jenta har fått et forsvarlig tilbud fra hjelpeapparatet før Helsetilsynet har gransket saken. Likevel kan denne saken være et godt utgangspunkt for nok en gang å diskutere det offentlige hjelpetilbudet til særlig utsatte unge mennesker. Barnevernsproffene skriver i denne sammenheng at tragedier som historien fra Kristiansand ikke må skje igjen. De ber Norge om å lytte til kunnskap fra barn i barnevernet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er det nok vanskelig å finne noen som er uenige i. Men rådene i innlegget – som at vi skal slutte å snakke om psykiske lidelser, men heller pøse på med kjærlighet – bør ikke oppfattes som selve løsningen på alt arbeid med ungdom i barnevernet. Hver eneste ungdom som havner under offentlig omsorg har sin egen historie, og noen vil trenge mer tilrettelagt faglig hjelp enn andre.

Det kan ikke være slik at hjelpeapparatet nærmest skal utelukke forskning og bred faglig kunnskap. Barnevern er et felt som er i kraftig utvikling, og det er stort endringsfokus innenfor alle etater i dette fagområdet. Flere unge som opplever vold, overgrep og omsorgssvikt i sine familier blir syke og får psykiske diagnoser. Man kan si at det er mer naturlig å bli syk av de mest alvorlige av slike overgrep enn å ikke bli syk.

Barnevernsproffene ser ut til å mene at for mange får diagnoser, og at det er diagnosene som står i veien for at ungdommene skal få den hjelpen de trenger. Den debatten ønsker vi velkommen.

Barnevernproffene er skeptiske til et diagnosestyrt hjelpeapparat. Det er et rimelig standpunkt som bør tas med i den videre debatten. Er det slik at ungdommer i for eksempel barnevernet for ofte forstås bare som diagnosebærere, og ikke sees som hele mennesker? Men det blir problematisk dersom dette standpunktet leder til en oppfatning av at diagnoser står i veien for nødvendig hjelp.

Det er viktig å ha et nyansert forhold til diagnoser. En riktig fastsatt diagnose vil kunne utløse et gjennomtenkt behandlingsforløp – både med og uten medikamentell behandling.

Diagnoser vil også utløse rettigheter hos Nav, slik at unge voksne kan motta ytelser de har rett på. Nav stiller strenge krav til unge som ikke går på skole eller er i arbeid. Unge mennesker uten diagnose vil i enkelte tilfeller kunne oppleve å bli presset ut i arbeidstiltak som de som følge av sin udiagnostiserte lidelse i realiteten ikke er i stand til å utføre.

Samtidig kan et diagnoseapparat tilsløre de reelle behovene til individet. Diagnoser er ofte orientert mot visse definerte deler av et menneskes liv, og kan derfor føre til at en større helhetsforståelse går tapt.

Vi ønsker alle å unngå flere tragedier som den vi så i Kristiansand. Til det trenger vi flere typer kunnskap, både livskunnskapen til ungdommene og solid fagkunnskap i hjelpeapparatet.

Forskning og fagkunnskap kan føre til at hjelpetrengende unge mennesker får bedre hjelp til å etablere seg med gode, voksne liv. Det er i samspillet mellom de ulike instanser og brukerne vi vil kunne oppnå et best mulig grunnlag for å bistå unge mennesker som av forskjellige årsaker har fått en krevende start på livet.