Å presentere kunst

Kunsten i Nasjonalgalleriet må revurderes og reorganiseres fra tid til annen for å kunne gi puls og dynamikk til samfunnet utenfor.

NASJONALMUSEET FOR kunst, arkitektur og designs nye montering av sin kunstsamling har vakt oppsikt og engasjement. Som med mange slike nye blikk på etablert materiale er det mye som settes i bevegelse. Vi som arbeider i museet er derfor takknemlig for all den respons og tilbakemelding som vi får i forbindelse med dette. Det gir oss mulighet til å se våre valg og prioriteringer i relieff samtidig som vi får innspill og tanker til å ta med oss i det videre arbeidet med materialet. Den nye monteringen av kunstsamlingen som nå presenteres er også tenkt som en begynnelse på en prosess der institusjonens egen samling tas opp til drøftelse samtidig som museets rolle som nasjonal dannelses-institusjon og historieforteller blir tematisert. Det er en prosess som vi håper at offentligheten og publikum kan være med på å bringe videre.

DE NYE basisutstillingene for Kunst 1 og Kunst 2 er plassert i Nasjonalmuseets to bygninger som til nå har rommet billedkunst: Nasjonalgalleriet og Museet for Samtidskunst. Hovedhensikten har vært å vise norsk billedkunst i dialog med utenlandsk over et tidsrom som spenner fra 1800-tallet og fram til dag.

Vi har valgt et overordnet kronologisk perspektiv. Innenfor denne rammen har vi imidlertid valgt et bredt spekter av tematiske grep og innfallsvinkler for bedre å anskueliggjøre forskjellige kunstneriske strategier og historiske prosesser. Det er lagt vekt på å se den enkelte kunstner og det enkelte kunstverk i en større sammenheng. Det kan dreie seg om tidsmessig forankring, tematiske tilknytningspunkter eller kreativ orientering. Noen av disse sammenhengene fungerer sikkert nok bedre enn andre, men poenget er at de uansett fremstår som konstruerte føringer fra museets side. Fremstillingen står ikke lenger frem som noe naturalisert og gitt, og publikum inviteres dermed til selv aktivt å ta stilling til hva de ser og sammenhengen det er satt i. I museet fremstår det enkelte kunstverket som løsrevet fra sin opprinnelige, autentiske sammenheng, og i monteringen har vi søkt å tydeliggjøre hvordan vi som arbeider i museer går inn og kompenserer for dette meningstapet ved å produsere nye forståelsesrammer for det som vises frem.

FORSTÅELIG NOK er det særlig monteringen i Nasjonalgalleriet som har vakt sterkest reaksjoner. Her har konseptet for presentasjonen av samlingen ikke blitt endret siden mellomkrigstiden. Noen rom og avdelinger har riktignok blitt flyttet på, som tidlig på 1970-tallet da Knut Berg åpnet for samtidens kunst i galleriets 1. etasje. Likevel har den grunnleggende oppfatningen av hvordan samlingens kunst skulle presenteres vært den samme siden Jens Thiis, Nasjonalgalleriets første direktør. Kort fortalt besto den av en kronologisk og nasjonalt orientert struktur. Kunsten ble ordnet etter epoker, skoler og nasjonale skillelinjer. Disse kategoriene hadde lite å gjøre med kunstneriske strategier eller kreative innovasjoner. Det er verd å ha med seg at denne strategien dominerte de nasjonale institusjonene i en tid med stor nasjonal usikkerhet i Europa. Også Thiis\' montering var et produkt av sin tid. Det viste seg særlig i behovet for å bekrefte Norge som en oppegående kulturnasjon i Europa, samt i ønsket om å fremheve en egen, selvstendig kunsttradisjon med J. Chr. Dahl som grunnleggeren med stor G, og Edvard Munch som det store høydepunktet. I tillegg hadde Thiis et særlig blikk for det individuelle kunstnerskap. Dette manifesterte seg i hans storslåtte Munch-sal og har sammenheng med datidens generelle dyrkelse av kunstnersubjektet som en genial, opphøyet skaper.

I THIIS\' MONTERING fremsto Edvard Munch fremfor alt som det store, norske geniet. Forhåpentligvis sier det seg selv at en slik montering hører sin tid til, og at den ikke lenger står i et rimelig forhold til vår egen tids tanker, oppfatninger og idealer. Det er her vår direktør Sune Nordgren har vist oss den generøse tillit ved å si at hver generasjon bør få muligheten av å formulere sin tids bilde av kunsten i Nasjonalmuseet. De nasjonale skillelinjer er under oppløsning og som nasjon har ikke Norge lenger det sterke behovet for særegen nasjonal bekreftelse som det en gang hadde. Heller ikke i kunsten. Når vi har valgt å blande norsk og utenlandsk kunst om hverandre er det også fordi vi mener at den norske kunsten står seg best og mest meningsfylt i en større internasjonal sammenheng. Dette viser seg naturlig nok særlig tydelig nettopp i den tidligere Munch-salen der Munchs bilder nå er satt i sammenheng med bilder av flere av tidens toneangivende kunstnere internasjonalt: Courbet, Van Gogh, Gauguin, Degas og Cezanne. Dette gjør ikke Munch til en mindre betydelig og interessant kunstner, tvert imot. Men istedenfor å trone isolert og uten annen kontekst enn seg selv og sine egne bilder, deltar han nå som en av flere sentrale aktører i frembruddet av det moderne maleriet, en forutsetning for kunstens utvikling i det 20. århundre.

ENHVER SLIK montering vil være preget av tiden den er laget i. Vi for vår del har tatt utgangspunkt i det faktum at det ikke lenger er troverdig å presentere kunstens historie som én sammenhengende, kronologisk utvikling, slik det klassiske, nasjonale kunstmuseet som så dagens lys i løpet av 1800-tallet la opp til. Nasjonalmuseet råder over en enestående og fantastisk samling kunst, men den ville umulig kunne svare til en slik målsetting. Til det er plassen for liten og «hullene» i samlingen for åpenbare. Men først og fremst handler dette om at nyere vitenskapsteori har gjort det tydelig for oss vanskelighetene med å presentere historien på denne måten. En slik «stor» fremstilling av kunstens historie vil alltid bygge på et sett av ekskluderende, marginaliserende og fortrengningsmessige faktorer. Det mest interessante med slike encyklopediske fremstillinger er gjerne hva de utelater, undertrykker eller stenger ute.

PÅ VEIEN OPP til Nasjonalgalleriets andre etasje har et stort bilde av Thorvald Hellesen nå erstattet Christian Kroghs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika». Bildet viser at vi også i Hellesen hadde en kunstner som i utgangspunktet virket helt i forkant av utviklingen og i nær forbindelse med sin tids toneangivende kunstnere i Europa. Dessverre hadde ikke Jens Thiis\' like godt blikk for Hellesens virksomhet og betydning som han hadde for Munchs. Det var først med kunsthistoriker Steinar Gjessings forskningsinnsats og direktør Knut Bergs prioriteringsvilje et halvt århundre senere at hans bilder ble å finne også i Nasjonalgalleriets samling. Årsakene til denne forbigåelsen kan være mange men det viktige i denne sammenheng er at den lærer oss en lekse. Den viser at vi gjør lurt i å møte dagens nye kunst med nysgjerrighet og åpent sinn, selv om den kan fortone seg som ganske så sær og uforståelig i utgangspunktet. Tilfellet Hellesen viser i seg selv at alt har sin tid, og at også kunsten i Nasjonalmuseet må revurderes og reorganiseres fra tid til annen for å kunne gi puls og dynamikk til samfunnet utenfor.