SPEKULATIVT: - Det denne barnehagen gjør feil, og gjør alvorlig feil, er å nekte barna å bli bekreftet på hvem de er. Videre antar de - på svært spekulativt grunnlag - at kjønnsroller er noe som samfunnet tvinger på barn, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
SPEKULATIVT: - Det denne barnehagen gjør feil, og gjør alvorlig feil, er å nekte barna å bli bekreftet på hvem de er. Videre antar de - på svært spekulativt grunnlag - at kjønnsroller er noe som samfunnet tvinger på barn, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Å presse kjønnsrolle-nøytralitet på barna

Stemmer det at gutter og jenter tvinges inn i kjønnsroller? Forskningen tyder på det stikk motsatte.

Meninger

Aftenposten skriver på web om en barnehage i Steinkjer hvor de er «forsiktige» med å kalle jentene søte og guttene tøffe. Kjønnsforskjeller skal ikke vektlegges, man skal ikke presse på forventninger om kjønn på barna.

Spaltist

Rolf Marvin Bøe Lindgren

er psykolog, og har også studert informatikk og kunstig intelligens. Han har brukt sin spesialkunnskap hyppig i mediene, senest i podcasten om personlighetstesten Big five.

Siste publiserte innlegg

Det denne barnehagen gjør feil, og gjør alvorlig feil, er å nekte barna å bli bekreftet på hvem de er. Videre antar de - på svært spekulativt grunnlag - at kjønnsroller er noe som samfunnet tvinger på barn.

Å få til kjønnsnøytralitet - å få gutter og jenter til å utvikle seg uavhengig av samfunnets normer - har vært forsøkt lenge. Som barn av hippie-tida var jeg selv fascinert av dette. Hva kan man vel forme mennesker til?

Svaret på det er svært mye. Mennesker er enormt formbare på mange områder. Og svært lite formbare på andre. Intelligens og personlighet er blant disse. Vi kjenner ikke det nevrologiske grunnlaget for hvorfor personlighet og intelligens er så vanskelige å endre - alt vi vet, ut fra de mange som har forsøkt og de få som har fått noen resultater, er at det er forferdelig vanskelig.

Faktisk finnes det et berømt studie som belyser dette. En gutt som fikk deformert kjønnsorgan under omskjæring, ble operert til å se ut som ei jente nedentil. Psykologen John Money oppfordret foreldrene til å oppdra ham som jente, og kle ham som jente, for å få kjønnsidentitet som jente. Dette ble, som pensum da jeg studerte, feiret som dokumentasjon på at kjønnsroller er sosiale og kan påvirkes av oppdragelse. Jeg husker at jeg, som interessert i personlighetspsykologi, stusset over dette. For personlighet er svært vanskelig å endre. Kanskje det var noe med at de begynte tidlig, tenkte jeg. For forskning må man jo kunne stole på.

Saken eksploderte i media i 1997, da viste seg at hele greia var bløff. Gutten klarte aldri å bli jente, og det endte med tragedie. Jeg vet av egen erfaring at dette siste er det mange psykologer som ikke har fått med seg.

Psykologen J. Michael Bailey skriver i «The Man Who Would Be Queen» (2002) at det å endre seksuelle preferanser, og det eller de kjønn man ønsker eller ikke ønsker å identifisere seg med, er forferdelig vanskelig. Hvilket forhold man får til kjønn blir bestemt ved unnfangelsen, og i noen grad påvirket av miljøet i livmora. De fleste utvikler seg som typiske gutter eller jenter - og noen gjør det ikke.

Det viktigste, sånn som jeg ser det, er at mennesker ønsker å bli møtt og respektert som det de er. Jeg opplever f.eks., som terapeut, at klienter er frustrert over at de ikke ser depressive ut. De ønsker på en måte å bli sett for det de er. Det å bli sett, og det å bli respektert for ønsket om å bli sett, er grunnleggende for mennesker. Er du en gutteaktig gutt, så ønsker du å få bekreftet det. Er du ei jenteaktig jente, så ønsker du å få bekreftet det. Og hva mer er - du ønsker at det blir tatt for gitt. Du skal slippe å be om bekreftelse. Du skal få det i kraft av den du er.

Men er du ikke noen av delene - da vet vanligvis ikke menneskene rundt deg hva du ønsker å få bekreftet. De fleste er vanedyr og vanetenkere, og de fleste tror at andre mennesker ønsker å behandles som dem. Så hva gjør man med jenter og gutter som ikke oppfører seg som forventet? Man prøver å presse dem ned i en bås. Det er det som er naturlig. Men lurt er det neppe.

Men stemmer det, som det hevdes i artikkelen i Aftenposten, at gutter og jenter tvinges inn i kjønnsroller? Forskningen tyder på det stikk motsatte. De fleste gutter ønsker tilbakemeldinger på at de er tøffe og barske, de fleste jenter på at de er søte og flinke. I barnehagen som omtales, blir dette sett på som uønsket atferd. Det blir galt å bekrefte ungene på at det er greit å være den de er.

Det skal veldig lite til, hevder Psykologfaglig nettverk for seksualitets- og kjønnsmangfold i Norsk Psykologforening, for å påvirke et barn i forventet retning, i en artikkel i Dagbladet. De hevder samtidig at oppdatert biologisk forskning er dårlig og utdatert - akkurat som Jørgen Lorentzen gjorde i første episode av Hjernevask.

Det er et velkjent eksempel at når far går forbi sine to barn som gjør lekser, sier han «Så flink du er» til gutten, og «Så pent du skriver» til jenta. Argumentet deres er da at barna er svamper for slike kommentarer. En alternativ, og i lys av nyere forskning mer troverdig hypotese, er at barna påvirker foreldrene til å komme med den type kommentarer, ved å vise større glede ved enkelte typer kommentarer enn andre. Barn påvirker foreldres atferd helt fra de blir født. Eksempelet synes endogtil oppkonstruert. Det er så typisk for jenter å ønske å få ros for å være flink at flink pike er blitt et begrep.

Det er veldig mange eksempler på at barn slett ikke lever opp til svært tydelige forventninger fra foreldrene. Hvorfor skulle de være så ekstremt lydige akkurat når det gjelder kjønnsroller? Barn som utvikler ikke-typisk kjønnsidentitet har vært utsatt for nøyaktig de samme kjønnsrolleforventningene som alle andre barn. Hvorfor har ikke det påvirket dem på samme måte?

I det hele tatt sliter jeg med å forstå hvordan et utvalg som kaller seg faglig kan ha så sterk ideologisk slagside. Det inngir ikke til tillit når solid, nylig, oppdatert forskning avvises som dårlig og utdatert fordi den ikke stemmer med egen ideologisk overbevisning.

Mennesker har lett for å sette mennesker i bås. Vi forenkler verden så godt vi kan. Det er ingen tvil om at vi dytter kjønnsroller på barn som ikke er tydelige, eller ikke er typiske. Det er ingen tvil om at det er klokt at barn blir utfordret på at ikke alle jenter og gutter ønsker samme type bekreftelse. Vi avviker ikke bare på kjønnsidentitet, men også på interesser og personlighet. Det var f.eks. et uttalt problem da jeg vokste opp, at jeg var interessert i dikt og bøker, og fullstendig uinteressert i idrett og biler.

Det er klart at det er fristende å bare bestemme seg for å behandle alle barna likt. Det er den menneskelige tendensen - å prøve å gjøre verden så enkel som mulig. Et alternativ hadde vært å anerkjenne barna når de viser den atferden de ønsker å bli sett for - og å oppmuntre atferd som de viser lite av, men som det hadde lønt seg for dem å vise mer av. Da blir verden kanskje for komplisert for enkle båser?

Psykologfaglig nettverk for seksualitets- og kjønnsmangfold i Norsk Psykologforening forteller meg at «vi» trenger psykologer som tør å utfordre kjønnsmangfoldet. De later til å mene at man ikke gjør det dersom man ikke gjør det hver eneste time av sitt våkne liv. Jeg vet ikke hva de mener med «vi» - om det er dem selv de snakker om, eller om de snakker om fordomsfulle moralister som dem selv på mer generelt grunnlag.

Å utforske kjønnsmangfold, og annet mangfold, er noe jeg som psykolog selvsagt føler en forpliktelse til å arbeide for - innen et format som er etisk forsvarlig. Barn som er trygge på sin egen kjønnsidentitet, og som har fått lov å utfolde den med oppmuntring, og ikke avvisning, vil rimeligvis kunne bli mer åpne for at ikke alle er som dem. Mennesker trenger utfordringer. Men det blir for slitsomt om de skal utfordres absolutt hele tida.