JEG BEUNDRER PIONERENE. Den første kvinnen som gikk i bukse eller kvinnen som talte presten midt i mot. Betzy Kjelsberg var en foregangskvinne som ville gi kvinnene i industrien et levelig arbeidsmiljø. Hun, og andre kvinner, gikk nye veier for å sikre kvinners rettigheter. Felles for dem alle var at de så og kjempet mot samfunnsstrukturer som holdt kvinner nede. Nå er hennes oldebarn formann i et politisk parti, og får beundring for å ha kjempet seg opp i et mannsdominert miljø.

DETTE HAR FORLEDET enkelte til å hevde at Siv Jensens er en feminist. Jeg liker, og er imponert over henne, men erkjenner også at hennes politiske kurs er en trussel mot et likestilt samfunn. I FrP står likestillingstanken svakt, både som organisatorisk og politisk sak. Dette er et valg, basert på en ideologi at hver og en klarer seg best alene. Arbeiderpartiet har løftet likestilling som et grunnleggende rettighetsspørsmål. I AP er det 50% kvotering. Det er vel bedre å sikre rettigheter for de mange, enn å nøye seg med å applaudere de få? Det kan da ikke være bedre å ha en tøff en på toppen, enn 50% tøffe kvinner overalt?