Å rane et hav

Barentshavet er tomt etter 90-åras fiskefest. I går ba havforskerne om at fiskerne må vise ansvarlighet i sin omgang med torsken. Det vil være en bombe dersom rådet blir fulgt.

TROMSØ (Dagbladet): Anbefalingen fra det internasjonale rådet for havforskning (ICES) sendte i går nye sjokkbølger inn over Fiskeri-Norge. 263000 tonn torsk i år 2001 er dårligere nytt enn et orkanvarsel. Og ikke nok til å holde hjulene i gang i ei næring som bekymringsløst har sendt nye båter til et hav der smertegrensen for lengst er nådd.

Men i dårlige tider nekter norske fiskebåtredere å tro på forskerprat. Gårsdagens klagerop lyder som et ekko. Fiskebåtrederne vil ikke bare fiske mer, de vil også bestemme hvor mye fisk som finnes i havet. Og hevder - ikke overraskende - at havforskerne er «mer katolske enn paven».

- Kvoteuttaket må økes til over 390000 tonn, sa styreformann Olav Strand i Fiskebåtredernes Forbund til avisa Fiskaren.

Deler av Fiskeri-Norge vil forsøke å presse kvotene opp foran den norsk-russiske fiskerikommisjonens møte i Tromsø om ei uke. Der skal det avgjøres hvor mye fisk Norges, Russlands og EUs flåte får ta. Havforskerne fastholder at kvotene må holdes nede for å skape levedyktige bestander på sikt:

- Gytebestanden er utenfor sikre biologiske grenser, fastslår forskningsdirektør Åsmund Bjordal ved Havforskningsinstituttet i Bergen.

Ifølge forskerne vil det være en katastrofe å lukke øynene for faresignalene. Det kan bety totalt sammenbrudd for den norsk-arktiske torsken, en tragisk skjebne den vil dele med en rekke andre fiskeslag verden over grunnet intensivt overfiske. For matfatet i Barentshavet er ikke stort nok til å fø på en armada av effektive trålere.

TORSKENS VANDRINGER har garantert for kystbosetting helt siden mennesker for tusenvis av år siden kom vandrende over Nordkalotten og ned til de nordnorske fjordene som kokte av fisk. Men nå har vi stelt oss slik at vi må drive oppdrett på alle fiskeslag. Torsk i oppdrettsmerder får gamle sjarkfiskere til riste på hodet over det de mener er et tragikomisk symbol på et feilslått fiskeriregime.

Men kanskje er det bare kunstige knep som kan redde fiskerinasjonen Norge når grådigheten igjen har sørget for å tømme naturens spiskammer helt nord i Europa. Enda en gang har erkjennelsen av at havet ikke er uuttømmelig kommet for seint.

I 1994 hadde Norge «verdens beste fiskeriforvaltning», EU-tilhengerne mente vi kunne lære bort litt fiskeetikk til spanske rovfiskere. Vi skulle gå foran og vise vei i EUs begredelige fiskeriforvaltning. Dit kom vi aldri, og i dag har Fiskeri-Norge nok med å feie juksestempelet unna sin egen dør: Ulovlig overfiske, kvotejuks og dumping av småfisk florerer. En rekke tilfeller av alvorlig miljøkriminalitet er grundig dokumentert, noe er påstander.

Uansett er det en fattig trøst at russiske fiskere og yrkesbrødre fra EU-land trolig ikke er stort bedre og muligens hakket verre. Og i de enorme havområdene i nord er et dusin norske kystvaktskip i praksis sjanseløse i kampen mot juksemakerne fra inn- og utland.

MEN HVA HJELPER DET med flytende fiskefabrikker og velfylte fiskerlommebøker når naturen sjøl ikke har mer å gi og ikke makter å gi liv til nye årsklasser med feit fisk?

- Vi synes de siste åra å ha vektlagt kortsiktige kvotebehov sterkere enn langsiktig, ansvarlig ressursuttak. Vi har hatt en påfallende tendens til å tro mer på forskerne når kvotene har gått opp enn når de har vært anbefalt satt ned. Samtidig har vi ment å fange opp at forskernes anbefalinger synes å ha ligget ett til to år på etterskudd. I mangel av tilstrekkelig innsikt i økologiske forhold burde vi derfor de siste åra ha lagt større vekt på erfaringene fra siste torskekrise for ti år siden. Og begrepet «vi» dekker de fleste aktørene i beslutningsprosessen.

Uttalelsen tilhører Gunnar Kjønnøy , en av Fiskeri-Norges aller mektigste menn. Gjennom hele 90-tallet var Gunnar Kjønnøy departementsråd i Fiskeridepartementet. I ti år var han norsk sjefforhandler da Norge og Russland fordelte torskekvoter seg imellom.

- Kvoter som gir langsiktig bæreevne vil gi mer stabile vilkår for alle ledd i næringa og gi et like godt økonomisk resultat som dagens opp-og-ned-politikk, mener Kjønnøy i dag.

Kystfiskere - som ikke har deltatt i dansen rundt gullkalven langt til havs - roser Kjønnøy for nyvunnet innsikt etter at han ble fylkesmann i Finnmark. Selvkritikken avslører i det minste at føre-var-prinsippet ikke har vært retningsgivende for norsk kvotepolitikk. Det er i seg selv en alvorlig innrømmelse.

I FJOR ENDTE FORHANDLINGENE i Murmansk med norsk-russisk torskerulett og total neglisjering av havforskernes råd. Torskekvoten for år 2000 ble satt til 390000 tonn. Det var fire ganger høyere enn forskernes anbefaling.

Aldri hadde det vært vanskeligere å komme til enighet med Russland om fiskekvotene i nord. Det ble sagt at det var den russiske nøden som tvang Norge i kne, men forklaringen er også at i markedsliberalismens Russland er fisk blitt millionbutikk for noen få utvalgte. Norge valgte å «gamble» med torsken framfor å ikke oppnå en avtale i det hele tatt. Skal det samme skje igjen i år?

Spørsmålet er om norske fiskeribyråkrater makter å holde tunga rett i munnen når mektige næringsinteresser i Norge og Russland presser på for å få høste enda mer av et hav som snart er tomt. Flere fiskeriorganisasjoner har fast plass i den norsk-russiske kommisjonen.

Bente Aasjord , tidligere leder ved Naturvernforbundets Barentshavkontor, mener denne koblingen er uheldig. Hun hevder at norsk kvotepolitikk ikke er underlagt folkevalgt kontroll. I rapporten «Grå eminenser - svart hav» hevder hun at de store fellesverdiene i havet forvaltes i lukkede rom, og at Stortinget ikke viser interesse for norsk kvotepolitikk.

- Der er det få som får vite, og få som spør. Satt på spissen har Stortinget overlatt kvotepolitikken til Regjeringen og fiskerinæringens «grå eminenser», hevder Aasjord.

FISKER Svein Johansen på Tennskjær i Troms mener nordmenn og russere i fellesskap har administrert Barentshavet brukbart. Men ikke nå lenger:

- I dag ser vi at torsken i havet er for viktig til å overlates til byråkrater og næringsaktører. Den norsk-russiske kommisjonen er farlig fordi den på et uansvarlig vis driver kvotene i været, den er også helt overflødig. Fastsettelsen av kvotene bør helt og holdent overlates til uavhengige forskere, mener Svein Johansen.

Om ei drøy uke får sjarkfiskeren vite om hans yrke igjen kan bli en gullkantet næring for hele Kyst-Norge. Etter mange tunge skuffelser tviler han på at det er mulig.