Å redde Irak fra kollaps

IRAKS STYRENDE

råd skulle skrive under på landets nye «provisoriske forfatning» den 28. februar, etter flere måneders forhandlinger. Uenighet om en del spørsmål og terrorangrepene i Karbala og Bagdad tvang rådet til å utsette seremonien flere ganger. Da de til slutt bestemte seg for en offisiell seremoni den 5. mars, var det mange som trakk et lettelsens sukk.

Men kort tid før det nye, utsatte tidspunktet ble seremonien avblåst igjen, denne gangen fordi fem av rådets sjiamedlemmer reserverte seg på to sentrale punkt. Det ene handlet om at kurderne i praksis hadde fått retten til å stoppe en permanent forfatning i en folkeavstemning. Det andre om at sjiittene vil ha fem presidenter: tre sjiitter, en sunnimuslim og en kurder. De fem sjiamedlemmene viste til ayatolla Sinasti (som ikke er medlem av rådet og som offisielt ikke har politiske ambisjoner), som mislikte akkurat disse to punktene. Etter et par dagers diplomatiske anstrengelser ble flokene løst, og dokumentet ble underskrevet av samtlige av rådets medlemmer, uten at endringer ble tilføyd.

Forhandlingene som nå har ført fram til Iraks nye «provisorisk forfatning», er unike i landets historie og i hele Midtøsten. Etter en del styrkeprøver og omfattende hestehandel lyktes man i å bli enige om en kompromisstekst som kan stake ut Iraks framtidige politiske kurs. Da Saddams regime falt i april i fjor, «døde» også Iraks gamle statsdannelse, med sitt grunnlag som ble lagt av Storbritannia på 1920-tallet. Gjennom USAs krig for å fjerne Saddam fra makten brøt man en mer enn 80 år gammel voldstradisjon med base i hovedstaden. Landet har nå blitt kvitt et brutalt politisk system som gjennom vilkårlige arrestasjoner og henrettelser, massemord, folkemord og to kriger i løpet av ett tiår, gjorde landets borgere maktesløse.

MEN MED FRIHETEN

følger også okkupasjon, politiske mord på ledere og hensynsløse mord på uskyldige sivile. Det ser ut som om Irak ugjenkallelig har falt i grus. Dommedagsprofetene ser bare det negative og mener at en borgerkrig ikke er til å unngå. Optimistene ser det som en enestående seier at sentralmaktens voldsspiral nå er brutt, at eksilpolitikerne kan komme hjem og forhandle om en maktstruktur og, om kort tid, en permanent statsforfatning som kan gjenspeile den reelle befolkningssammensetningen i landet. Det tåler å bli gjentatt at på tross av terroristangrep og mord på politiske ledere - sjiittiske så vel som kurdiske - har de politiske kreftene i Irak avstått fra ikke grunngitte anklager og har effektivt satt en stopper for vilkårlige hevnaksjoner. I stedet for å skape enda mer angst og håpløshet har representanter for forskjellige grupper og partier gjennomført fruktbare, men uvanlig vanskelige forhandlinger om hvordan landets provisoriske forfatning skal utformes, hvilke mekanismer som skal tas i bruk for å håndtere kompliserte spørsmål og hvordan maktfordelingen skal være.

SOM I DE FLESTE

traumatiserte samfunn har det ikke vært noen lett oppgave for forhandlerne i Irak å bli enige om enkle og raske løsninger. De forskjellige folkegruppene i landet har forskjellige opplevelser av hva det er som har skjedd, de har forskjellige interesser og varierende grader av sikkerhetsbehov. I tillegg må forhandlerne ta hensyn til USAs planer for Irak og for regionen generelt, dessuten til det kommende amerikanske presidentvalget, til at store deler av Europa føler uviljen mot å spille en konstruktiv rolle i gjenoppbyggingen av Irak, og til nabolandenes ønske om (og til en viss grad aktive rolle i) å underminere den pågående prosessen.

Grunnleggende sett er sjiamuslimene i sør redde for å miste maktposisjonen de har fått etter Saddams fall. Riktignok er flertallet av befolkningen sjiamuslimer, men de har lenge vært underlagt sunnimuslimene. De av sunniene som motsetter seg forandringer, spiller nå på en angst for at en sjiamuslimsk dominans kan føre til hevnaksjoner og majoritetstyranni. Sunnimuslimene kan i beste fall få en makt som tilsvarer gruppas størrelse, de kan ikke få tilbake posisjonene de hadde i Saddams tid. Kurderne, som også er en minoritet i landet, gir uttrykk for at de er redde for å miste friheten de har hatt i mer enn tolv år, men de er også redde for at Iraks hær og etterretningstjeneste skal komme tilbake.

ALLEREDE FØR KRIGEN

ble opposisjonsgruppene enige om at Irak etter Saddam skal være en demokratisk og parlamentarisk forbundsstat som skal garantere sikkerheten for alle grupper og individer. Det regelverket som nå er underskrevet, skal forhindre at tidligere feiltakelser gjentas, og det skal sette nye rammer for hvordan landet skal styres i en overgangsperiode. Optimistene sier at Irak nå er reddet fra kollaps. I framtida må alle grupper i Irak drive politikk på en ny måte: gjennom forhandlinger og kompromisser. Men viktigst av alt, de må ledes av en genuin vilje til å leve sammen i en kunstig statsdannelse, med en grunnvoll som hviler på nye betingelser.

På den andre siden er det ikke vanskelig å avvise pessimistenes historiske argument om at stater kommer og stater går. På begynnelsen av 1900-tallet fantes det bare 25 stater i verden, de fleste av dem store imperier. Drøyt 100 år seinere fins det ca. 200 stater, det vil si at 175 nye stater er kommet til i de siste 100 årene. Hva taler for at Irak som omstrukturert stat skal kunne overleve?

Forutsetningen for at Irak skal bestå, er at man skaper en føderal statsdannelse som grunnlegges på frivillighet og omfatter samtlige av landets befolkningsgrupper. I tillegg må landets nye institusjoner utformes med en høy grad av fleksibilitet som gjør det mulig å tilpasse dem til sosiale, politiske og økonomiske prosesser i stadig forandring. Mange viktige og avgjørende spørsmål er ikke blitt løst gjennom denne provisoriske forfatningen. Men tida fram mot slutten av 2005 kommer til å bli avgjørende for landets framtid. Dersom nabolandene holdes utenfor, dersom USAs politikk kan oppleves som mer framgangsrik enn hittil, dersom FNs rolle blir større i konstruktiv retning og dersom de europeiske landenes store erfaring i å skape og omskape stater kan bli brukt i Irak, fins det håp om en fredelig utvikling også her. Men siste ord er det de forskjellige gruppene i Irak som har. De må ikke mistenkeliggjøre hverandre, men fortsette å gå den veien de har valgt, med forhandlinger, kompromisser og forsoningsløsninger.

DE SISTE DAGENES

politiske utspill kan sees på som et utslag av klassisk «brinkmanship», der representanter for ulike grupper posisjonerer seg i siste øyeblikk for å finne ut om motparten vil gi etter. Denne gangen var det ingen som ga etter. I overgangsperioden vi nå står foran, kan det komme til å dukke opp flere tilfeller av politiske markeringer og styrkedemonstrasjoner. Tilfeldige sammenbrudd i forhandlingene kan komme til å inntreffe. Men dette bør sees som nye politiske innslag i et land som tidligere var dominert av politisk vold, krig, sanksjoner om sammenbrudd.