«Å reise vasker øynene»

Den danske forfatteren Carsten Jensen har med sine to reisebøker «Jeg har sett verden begynne» og «Jeg har hørt et stjerneskudd» fornyet den skandinaviske reiselitteraturen.

Den til sammen 1100 sider lange jorda rundt-ekspedisjonen gir ikke bare en innføring i kultur, geografi og historie i land vi ellers vet svært lite om, den er også en romanaktig selvbiografi, som først og fremst handler om å møte medmennesker.

I Storbritannia og USA har reiselitteraturen lenge hatt en sterk posisjon som en egen sjanger i skjæringspunktet mellom skjønnlitteratur og journalistikk. Forfattere som Paul Theroux, V.S. Naipaul og Bruce Chatwin har høstet både anerkjennelse og kommersiell suksess med sine særegne reiseskildringer, mens gonzoaktige journalistforfattere som Bill Bryson og P.J. O'Roorke nok har hatt mest av det siste.

Alle reiser er ein omveg heim.Herbjørn Sørebø

I Skandinavia, kanskje særlig i Norge, har tradisjonen med reiselitteratur vært svakere. Muligens på grunn av våre manglende imperiale ambisjoner og den dårlige arven fra misjonærbøker av typen «Møte med Kannibalene», men også fordi man i Norge insisterer på at den store reisen skal ha et formål . Formålet dukker opp i nesten alle norske reise-skildringer, fra Helge Ingstads og Thor Heyerdahls klassiske, vitenskapelige reiseskildringer til Erlend Loes siste post-ironiske spøk «L» - selv om formålet i sistnevnte er aldri så tåpelig. Noe skal utrettes, hvis ikke kan man like godt bli hjemme.

- Noen mener det er eskapisme i å reise bare for å reise. Jeg mener det er vel så mye eskapisme i å bli hjemme, sier Carsten Jensen, på besøk i Oslo for å fortelle «Historien om Norge» på konferansen Scenarier 2000.

- Å bli hjemme er en slags gjentakelsens eskapisme. Når man hver dag går til det samme arbeidet, hver dag gjør de samme tingene og ser de samme menneskene, er det lett å bli blind. Det man ser hver dag, ser man til slutt ikke lenger. I Indonesia har man et ordtak som jeg er svært glad i: «Å reise vasker øynene.» Den monotone hverdagen er som et vindu som står og blir skittent. Det er nødvendig med en vask eller et kraftig regnskyll for at man skal se verden på nytt.

Den sanne opp-dagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne.Marcel Proust

- Det jeg holder på med, er ikke en oppdagelsesreise. Det er ikke lenger mulig å dra til uoppdagede steder - det er alltid noen som har vært der før. Men jeg har ikke vært der før, og det er det som betyr noe.

- Oppdagelsesreisens tid er forbi. Dette er tida for gjenoppdagelsesreisen, og den er på ingen måte noe dårligere. Jeg har foretatt en lang, lang reise som har betydd mye for meg. Men ellers er det ikke noe særskilt med min reise. Det er en reise alle kunne ha foretatt. Den eneste prestasjonen er å være alene så lenge. Man må forsøke ikke å gå lei av sitt eget selskap.

- I mine bøker og mine reiser har jeg et motto som jeg har hentet fra H.C. Andersen: «Jeg er en ganske sedvanlig reisende.» I utgangspunktet er den store reisen et selvopptatt prosjekt, og dette mottoet skal hjelpe meg å holde bakkekontakten. Det viktigste med reisen er møte med andre mennesker. Og det kan oppsummeres med åpningsreplikken «Hvem er du?». Og da er mitt svar nettopp: «Jeg er en ganske sedvanlig reisende.»

- Er du en reisende eller en turist?

- Det kommer an på hva du mener med turist. Jeg reiser ikke i store, organiserte grupper, hvis det er det du tenker på. Jeg slår meg heller ikke ned blant dem jeg besøker. Jeg kommer, møter folk og lytter til deres historie, og så reiser jeg videre. Jeg er ikke redd for å kalle meg en turist, men det mest presise er kanskje å si at jeg har vært turist i andres liv.

Verd å se? Ja. Men ikke verd å dra og se.Samuel Johnson

- En begivenhetsløs og behagelig reise blir sjelden til en god reiseskildring. Er reiselitteraturen en skildring av kunstige reiser, der man bevisst oppsøker trøbbel, for å kunne skrive om det seinere?

- Jeg må innrømme at når alt var som surest, så var det godt å tenke at det kunne komme god prosa ut av situasjonen. Og hvis jeg ikke skulle skrive en bok om det, hadde jeg nok gitt opp underveis. Men det betyr ikke at jeg oppsøkte dramatikk. Jeg er ikke opptatt av dramatikk, men av mennesker.

- I Danmark markedsføres bøkene dine som romaner. Er det fiksjon eller fakta?

- Det er ikke min idé å kalle bøkene mine for romaner. Når man skal skrive om en reise, er man nødt til å iscenesette og dramatisere, finne en symbolkjerne som sier noe om de stedene du besøker. Men det er ikke fiksjon, det protesterer jeg mot. Det er mange som absolutt må finne på en eller annen gimmick for å kunne skrive. De sykler gjennom minefelt, eller står på rullebrett i Sahara. Men det er ikke god reiselitteratur. De ytre omstendighetene overskygger reisen, og man kunne like gjerne ha blitt hjemme.