Å rette baker for smed

SUDBØ-SAKEN: I vår kronikk i Dagbladet 26. juli hadde vi to hovedanliggender: 1) Å kritisere Asle Sudbø og Jan Helge Solbakk for deres kronikk 29. juni, hvor de langt på vei gir Radiumhospitalet-Rikshospitalet hovedansvaret for forskningsskandalen knyttet til Jon Sudbø, og 2) å peke på at de eneste som virkelig kan kontrollere at det ikke jukses i forskning er medforfatterne til en artikkel, hvorpå vi diskuterte de såkalte Vancouver-reglene for medforfatterskap. Solbakk har nå replisert til vår kronikk, og han gjør det ved å påstå at vi ikke kunne ha tillatt oss en slik kritikk av ham dersom vi «hadde fulgt med i timen», da ville vi fått med oss at han var tidlig ute med nettopp å sette fingeren på medforfatternes rolle. Han gjennomgår deretter hovedelementer i den kritikken han har stått for. Men dette er bare å relatere seg til punkt 2 i vår kritikk, punkt 1 er fullstendig ukommentert! Solbakk har de samme meninger om viktigheten av å følge Vancouver-reglene som vi har, og det er bra. Men det hjelper jo ikke mye at Solbakk tok opp dette for et halvt år siden, når han nå publiserer den nevnte kronikken sammen med Asle Sudbø, hvor de sammen skyver kreftpasienter foran seg for å tydeliggjøre hvor alvorlig svikten hos Radiumhospitalet-Rikshospitalet er. En ny gjennomlesning av deres kronikk sjokkerer oss på nytt: Det er vanskelig å tolke den annerledes enn at de mener at hovedansvaret for at fusket var mulig, ligger hos institusjonen, og ikke verken hos hovedforfatter eller medforfatterne, slik som Asle Sudbø selv. Vi fastholder derfor vår kritikk: Asle Sudbø og Solbakk er farlig nær holdningen «leilighet gjør tyv». Asle Sudbø har ikke svart oss, og det forstår vi i grunnen godt. Han har det sikkert svært vondt med sitt medforfatterskap og sitt forhold til broren. Nettopp derfor burde han aldri ha skrevet en kronikk hvor han ikke med ett ord tar opp sitt eget personlige ansvar, men i stedet forsøker å lede oppmerksomheten over mot systemet, dagen før Granskningsrapporten kom. Det vi forundrer oss mest over er at Solbakk velger å skrive sin systemkritikk sammen med en medforfatter av Jon Sudbø, en medforfatter som åpenbart ikke kan ha fulgt Vancouver-reglene, de reglene som Solbakk er så opptatt av. Ser han ikke at dette virker som en avledningsmanøver for å dempe kritikken både mot Jon Sudbø og hans medforfattere, og framstår som et svært dårlig skjønn?