Å ri på tigere og løver

Krigen på Sri Lanka kan øyensynlig ikke vinnes militært. Men kan da Norge skape fred?

Uten noen seier i sikte kjemper regjeringsstyrkene på Sri Lanka og Tamiltigrene videre, etter 17 års borgerkrig og trolig flere enn 60000 drepte. Der alle andre har mislyktes, kommer Norge og Erik Solheim inn i skuddlinja med et fredsflagg. Det kan bli som å ri på tigere og løver.

DET FINNES KANSKJE nå et lite glimt av håp om fred på denne øya, som kunne ha utviklet seg videre til et paradis for ferierende og en velferdsstat for innbyggerne, og som Singapore - av alle - en gang så opp til som et rikt forbilde, men som endte i blod og fattigdom. Tamiltigrene kunngjorde nylig en slags julefred: ensidig våpenhvile fram til 24. januar. Våpenhvilen omfattet dermed de kristnes jul, muslimenes avslutning på fasten og hinduenes innhøstingsfest.

Tigrene la det fram som et godviljens tiltak, for å oppmuntre norske fredsanstrengelser, og ba regjeringen i Colombo gjøre gjengjeld.

I NOVEMBER hadde Erik Solheim for første gang møtt Tigrenes leder, Velupillai Prabhakaran, i hans skjulested i skogen i nord. Politiske iakttakere kaller møtet oppsiktsvekkende.

I Colombo kalte man våpenhvilen et knep. Uka etter erobret regjeringsstyrkene ei strategisk bru som leder til den nest største byen på Jaffna-halvøya i nord. De møtte ingen motstand. Er det et tegn fra Tigrene på at de mente alvor? Jaffna-halvøya og Jaffna by er tamilenes historiske kjerneland.

Nå forholder Tigrene seg øyensynlig rolige. Erik Solheim drar med det første tilbake til Sri Lanka for nye fredsforsøk. Av sikkerhetsgrunner oppgis aldri dato for hans besøk på forhånd, og møter avtales gjerne i siste liten. I tjue dager framover varer Tigrenes våpenhvile. Alle venter nå på et svar fra president Chandrika Kumaratunga. Et forsonlig svar kan gjøre framgang for Solheim mulig.

ØYA DE STRIDES OM, er så vidt større enn Nordland og Troms. Tamiltigrene kan ikke godta noe mindre enn en uavhengig tamilsk stat i nord. De skiftende regjeringene i Colombo, og det singalesiske folkeflertallet, kan ikke godta deling av øya.

Sri Lanka ligger fjernere fra Norge enn Midtøsten, fjernere enn Colombia, fjernere enn Guatemala, hvor Norge har bidratt til fredsprosesser. Norge kom inn fordi begge sider trengte et tredjeland å forhandle gjennom. Norge var kjent fra Midtøsten. India, og USA, ga sin velsignelse. Daværende utenriksminister Knut Vollebæk og statssekretær Wegger Chr. Strømmen sendte for to år tilbake Erik Solheim av sted.

NORGES ROLLE PÅ SRI LANKA er også et pussig syn. Til forskjell fra i andre fredsprosesser har Norge fått en egen omstridt hovedrolle. I de daglige kampene på Vestbredden og i Gaza angripes Oslo-avtalen fra alle kanter, men ingen raser mot hovedstaden Oslo eller kongeriket Norge. I Colombo brenner de norske flagg og dokker av Solheim. Norges ambassade angripes. «Stygge nordmenn, dra hjem!» heter det i løpesedlene.

Om det er vanskeligst å ri på tigere eller på løver, er et krevende spørsmål for nordmenn. Rykter hevder at skipsfartsnasjonen Norge skal få øyas eneste dypvannshavn av Tigrene.

Frigjøringstigrene er på mange vis enestående som frigjøringsbevegelse, med sin brennende tro, brutalitet, kadaverdisiplin, velsmurte organisasjon, militære slagkraft og rikdom. De er kjent for å bære en kapsel med blåsyre rundt halsen, for å ta sitt eget liv og unngå fangenskap, og et belte med dynamitt rundt livet, til å ta både fienders og sitt eget liv. Prabhakaran, deres eneveldige og gåtefulle leder, har sørget for å drepe alle rivaliserende tamilske ledere. Jaffna ble etnisk renset for andre enn tamiler da Tigrene hersket der.

STERKE KREFTER blant singaleserne, som betyr «løvefolket», er heller ikke så forsonlige, ikke minst de uvanlig krigerske buddhistmunkene som spiller en mektig politisk rolle. Men det er Folkets frigjøringsfront (JVP), med de samme marxistiske røttene som Tigrene, som er mest fiendtlige til Tigrene. Og det er JVP som ber «stygge nordmenn», deriblant Solheim, om å dra hjem.

I parlamentet betyr de likevel lite. Hæren har både sine overgrep å svare for og sine militære mål om endelig seier. Uansett er det president Chandrika Kumaratunga, fra dynastiet Bandaranaike, som er den sterke.

Nå venter alle på svaret fra president Kumaratunga. Tigrene krever ikke lenger tilbaketrekning fra Jaffna-halvøya som vilkår for forhandlinger. Håpet er å få kampene trappet ned fra begge sider, for å skape et klima for samtaler.

Freden er nok langt unna, men krigen er dyr. I Colombo lever og regjerer statsrådene i festninger og kan ikke gå ut. Ingen føler seg trygge. I nord pågår en full, konvensjonell krig med innslag av gerilja. Liv og penger renner ut. All utvikling stanser opp. Også det tamilske samfunnet årelates. Og en tamilsk stat er bare en drøm så lenge ingen land vil anerkjenne den.

Ingen kriger er uten ende. Til slutt kommer den dagen da ingen orker å krige mer. Spørsmålet er alltid hva som da er igjen og om det var verd å krige for.