Hvor ofte skaper en debattbokserie et helt nytt rom i offentligheten? Jeg vet ikke. Men jeg tror «Stemmer»-serien til Aschehoug klarte det. Det ble et særegent, progressivt, uforutsigbart rom med stor takhøyde. Det ble et forum for spennende tenkning om dypere ting enn bare kjønnsroller og likelønn.
Kilometervis med spalteplass har vært fylt med skriverier om den feministiske oppvåkningen i Sverige. Og blant amerikanske liberalere er feminismen tilbake på hovedscenen - man har til og med begynt å snakke om «fjerdebølgefeminisme». Her til lands kan vi ikke snakke om noe lignende. Men mens jeg har lest «Stemmer»-pamflettene har det slått meg gang på gang at det kanskje ikke er så farlig. At problemet kanskje ikke er at ikke Judith Butler og teorier om «embodiment» er allmennkunnskap når det snakkes om kjønn i Norge. At feminisme er en vital tankeretning også hos oss, bare mindre systematisert.
Og kanskje mindre harmdirrende og polemisk, mye takket være at Toril Moi slo an tonen med sin «Språk og oppmerksomhet». Den viser hvordan feminisme ikke bare handler om kvinnekamp, men om verdensanskuelser. Moi bruker feministiske tenkere til å si noe om hvordan vi kan møte virkeligheten, i verden, i øyeblikket. Hun mener det langt mindre vidløftig enn det høres ut - det å dyrke et kjærlig, oppmerksomt blikk mot omgivelsene er viktig for oss alle, enten det er som medmennesker, dommere i 22.juli-rettssaken eller i den offentlige debatten.
I «Stemmer» er virkelighetsbildene jordnære og mudrete, selv for presten Gyrid Gunnes. Det er rom i menneskemodellene for at folk har følelser, innfall og selvmotsigelser, selv for økonomen Karine Nyborg. «Stemmer» har rett og slett vært et kraftfullt intellektuelt forsvar for det hverdagslige, for tenkning som ikke er abstrakt. «Stemmer» ga oss prosaiske svar på kjønnsproblematikken. Det passer bra, for mye moderne kjønnsproblematikk er av en art som lar seg best beskrive med prosa - altså med livsnære beretninger i et hverdagslig språk, språket vi er vant til å dele erfaringene våre med.
Ta diskriminering - et helt sentralt emne i moderne feminisme, et tema som gjør det tydelig at kvinnekamp i dag er fullt av krysningspunkter med kampen for andre marginaliserte grupper. Migranter, fattige, homofile, bifile, transpersoner. Her har Asta Busingye Lydersen et godt poeng - de juridiske seirene om rettigheter mot diskriminering er vunnet for lengst i denne delen av verden. Tilbake står glasstak og subtile hersketeknikker. Usynliggjøring og latterliggjøring. Hvordan vise det fram så en hvit mann som jeg føler problemet på kroppen?
Pamfletten er et genialt format for å prøve. Det er akkurat kort nok til at man ikke blir lei av å høre forfatterens stemme. Langt nok til å ikke misforstås. Akkurat passe til å formidle én stor tanke. Debatten om #hverdagsrasisme ga oss en masse anekdoter om de mange subtile og ikke-så-subtile urettferdighetene nordmenn med en annen hudfarge enn hvit fortsatt blir utsatt for. Men med pamfletten sin ga Asta Busingye Lydersen oss en kontekst å forstå dem i, og en forståelse av hvordan disse trivielle enkelthendelsene kan føles som et mareritt for den som rammes. Hun skriver: «Det er et fengsel. Jeg er et mangfoldsgissel, kan ikke unnslippe min egen hud, mitt eget hår og andres blikk. Hvem er jeg? Er jeg mitt hår? Er jeg min hud? Kan jeg velge å være en annen inni denne huden, under dette håret?» Og vi som leser føler med henne. Vi forstår hennes smerte. Vi husker henne kanskje neste gang vi velger vekk jobbsøkeren med det rare etternavnet, eller stusser over at en kvinne med mørk hud snakker flytende sørlandsdialekt.
Det er som om vi ble kjent med 12 personer i «Stemmer»-serien - og når vi tilnærmer oss ideer gjennom personer, ser vi dem kanskje klarere for hva de er: skapt av personer rike på følelser og selvmotsigelser, født av et levd liv med alt det byr på av detaljrikdom og kompleksitet. Dermed trengte vi ikke 12 nye ideer, eller 12 briljante tekster. Vi fikk 12 perspektiver, 12 mennesker å lytte til. Å lese Charlotte Thorstvedt tenke høyt om kjønnsrollen sin og hvordan den påvirker henne som DJ, som moteredaktør og som kjendis er interessant i seg selv, på tross av at mye av det intellektuelle innholdet i pamfletten framstod som akademisk oppgulp.
Det var en form som åpnet for elegante intellektuelle krumspring. Da Mariken Halle ga seg i kast med Harald Eia, som har gitt et helt folk fordommer mot kjønnsforskning, var det ikke for å gjøre fiende av ham. Det var for å lære ham noe. Halle nærleser Eias artikkel «Feminine menn i verdens lykkeligste land» i Dagbladet i fjor, forsøker virkelig å forstå. Når hun først kritiserer tankegangen hans, er det ikke med kjønnsteori, men med fakta - språket Eia hevder å snakke. Hun gjør en enkel kildekritikk av et poeng Eia gjør basert på «omfattende spørreundersøkelser i 70 land». Gjennom Wikipedia. Det viser seg at den «omfattende spørreundersøkelsen» var basert på intervjuer med IBM-ansatte i 70 land, ofte med et lavt antall respondenter. Halle 1 - 0 Eia. Da Eia ble spurt, blant annet av undertegnede, om hva han syntes om pamfletten som var adressert til ham, svarte han med et skuldertrekk og et «dette handler ikke om meg», i stedet for å lese Halles poenger nøye. Halle 2 - 0 Eia.
Mange av spørsmålene vi må forholde oss til i kjønnsdebatten i dag er paradokser, motsigelser det er best å bare akseptere. Et eksempel: hvordan snakke om kvinnekamp som mann?
Her kan vi gjøre en spennende sammenligning. Omtrent på samme tid som Kjetil Østli skrev den kontroversielle teksten «Jeg. Er. Testosteron.» om ubehaget i småbarnsfartilværelsen, kom Jon Krog Pedersens Stemmer-tekst «Også min kamp». Også den om å være småbarnsfar. Østli fikk kritikk for å på død og liv skulle kjønne opplevelsene sine, at problemene handlet om å være småbarnsfar, ikke -forelder. Det er ikke det at Pedersen fortrenger sin mannlighet, eller går klar av alle fellene en mann som snakker om kvinnekamp kan falle i. Men han inngår en kontrakt med leseren innledningsvis, hvor han ironiserer over alt han vil prøve å unngå: å klage over bleieskift på offentlige toaletter,å snakke i generelle termer om å Kvinnen i sin alminnelighet, eller å finne opp et halvkvedet forsvar for hvorfor det på død og liv skulle trengtes en mann i «Stemmer»-serien. Med dette sier han ikke at han ikke vil feile, men at han ser problematikken. Prosaen gir rom for det, man har lov til å framtre feilbarlig. Det blir mye lettere å lytte til enn med Kjetil Østlis testosteronfylte prosa.
Om flere hadde snakket dette språket, forstått denne samtalen, kunne vi hatt mer moro og mindre skyttergravskrig i kjønnsdebatten. For når man begynner å undre seg over hvorfor kjønnsrollene trenger å være som de er, begynner man fort å stille spørsmålstegn ved flere store, vedtatte sannheter - bare les Mariken Halle. I en tekst om hva den svenske feminismen lærte henne, ender hun opp med å spørre noen store hvorfor?. Hvorfor må norsk asylpolitikk være så brutal, hvorfor må norsk klimapolitikk inkludere så mye oljeutvinning, hvorfor falt nøysomhet ut av vår kulturs vokabular?
Hun fikk tilgang til et nytt rom i offentligheten, og en ny verden åpnet seg.