Hvor ofte skaper en debattbokserie et helt nytt rom i offentligheten? Jeg vet ikke. Men jeg tror «Stemmer»-serien til Aschehoug klarte det. Det ble et særegent, progressivt, uforutsigbart rom med stor takhøyde. Det ble et forum for spennende tenkning om dypere ting enn bare kjønnsroller og likelønn.

Kilometervis med spalteplass har vært fylt med skriverier om den feministiske oppvåkningen i Sverige. Og blant amerikanske liberalere er feminismen tilbake på hovedscenen - man har til og med begynt å snakke om «fjerdebølgefeminisme». Her til lands kan vi ikke snakke om noe lignende. Men mens jeg har lest «Stemmer»-pamflettene har det slått meg gang på gang at det kanskje ikke er så farlig. At problemet kanskje ikke er at ikke Judith Butler og teorier om «embodiment» er allmennkunnskap når det snakkes om kjønn i Norge. At feminisme er en vital tankeretning også hos oss, bare mindre systematisert.

Og kanskje mindre harmdirrende og polemisk, mye takket være at Toril Moi slo an tonen med sin «Språk og oppmerksomhet». Den viser hvordan feminisme ikke bare handler om kvinnekamp, men om verdensanskuelser. Moi bruker feministiske tenkere til å si noe om hvordan vi kan møte virkeligheten, i verden, i øyeblikket. Hun mener det langt mindre vidløftig enn det høres ut -  det å dyrke et kjærlig, oppmerksomt blikk mot omgivelsene er viktig for oss alle, enten det er som medmennesker, dommere i 22.juli-rettssaken eller i den offentlige debatten.