Å røra ved orda

Det kan nå vera på sin plass å trekkja fram nokre poetar som ikkje får så mykje merksemd. Denne gongen vil eg fokusera på Kurt Narvesen, skriv Helge Torvund i denne leksjonen.

I ein del leksjonar har eg vist til kjende nordiske og internasjonale poetar. Det kan nå vera på sin plass å trekkja fram nokre poetar som me finn i hylla på alle bibliotek, men som ikkje får så mykje merksemd. Her ventar mange gode leseopplevingar på den som går på leit.

Denne gongen vil eg fokusera på Kurt Narvesen. Ein poet med seks diktsamlingar bak seg samt fleire gjendiktingar. Han har ein særeigen evne til å skape empati gjennom skråblikk og sjølvironi, og formulerer skarpe glimt av menneskeleg lagnad.

Tidlig på morgenen

går en ikke helt ung mann

trappene ned til bakgården,

peiler ut retningen fra

soveværelsesvinduet

og finner efter mange spark i snøen

annet bind av

Verdens Litteraturhistorie.

Fornøyd rusler han rundt

til inngansgdøren:

der, vet han,

skal det ligge en koffert.

Med begge eiendeler i hånden

låser han seg inn

og vandrer mot tredje etasje.

Vel inne i leiligheten

hører han sin kone rumstere

med frokosten.

Den ikke helt unge mannen

trekker tankefullt

frakken av.

(«Favntak», Gyldendal/Den norske Bokklubben, 1990)

Med sitt enkle språk og sitt direkte utgangspunkt i gjenkjennelege situasjonar, fører han ofte lesaren inn mot større spørsmål av eksistensiell karakter. Den lune humoren som han legg over menneska som ei varm kappe kring hutrande skuldrer, er karakteristisk. Men i dikta om små og store ting, dukkar dette skeive smilet av og til opp der du minst venter det, og nokre gonger er han bare alvorleg, eller forundra:

Det er ikke bare det

at du selv er borte –

det er et helt liv

jeg ikke skal leve.

Det er steder jeg ikke skal bo,

gater jeg ikke skal krysse,

mennesker som aldri skal bli

hverken venn eller fiende,

barn som aldri skal få dine

eller mine ansiktsdrag –

Alt dette er over meg iblandt,

men tanken kan ikke romme det.

Mer enn av egentlig sorg

fylles jeg av en dyp og forferdet

forundring.

(«Ved bredden», Gyldendal 1985)

Her får me på forståeleg vis lagt ut den grunnleggjande eksistensielle innsikta om korleis liv går tapt ved skiljevegar. Hjå Narvesen er det ikkje noko skilje mellom sentrallyrikk og samfunnskritikk, mellom absurd humor og religiøs undring. Midt mellom viltre tekstar om Kravlause Borgny, Filip den feite av Castilla og andre sære skapningar, finst det djupt personlege setningar som peiker med stort alvor mot noko i samfunnet kring oss som gjekk forferdeleg galt:

Vi er midt i en verdenskrig – en halv million mennesker faller hvert

år. Det er en stillferdig krig, den foregår mellom bankpalasser og

boligblokker, i øde gater og i gater som strømmer av mennesker, for

mange mennesker. Det er en krig mindre mellom mennesker enn

mellom mennesker og ting, døde ting; den krever sine ofre på mørke

kvistrom, i lyse leiligheter, på gatene der vervinga pågikk. Våpnene

er piller, flasker, barberblad, sprøyter, balkonger. Ingen freds-

konferanse kan stanse en slik krig. Ingen traktat kan avskaffe den.

Det må andre midler til.

(«Til vannmannens terskel», Dikt/Tekster. Gyldendal 1977)

Dikta har oftast ei eller anna forankring i levd liv, i kvardagens konkrete situasjon, så rører poeten ved orda, og dreg inn den nedskrivne verda, slik han kjenner den frå bøker av mange slag; dikt, songar, verdshistorie, litteraturhistorie. Han flettar ofte inn problemstillingar som tenkjarar og filosofar, religiøse som verdslege, har tumla med i alle år, og gjev dei sitt eige stempel. Ofte med resignasjonens såre smil, men mange gonger også med eit opplivande energisk utbrot.

Jeg har våket meg gjennom en natt

med kaffe, konjakk og kabal,

med gode venners og dagers

usynlige varmende nærvær –

Velsignede timer alene!

Velsignede timer alene i selskap som dette!

Nå er morgenen her,

mer enn på lenge, lenge

har jeg brev å skrive –

Brev? Nevnte jeg brev?

Stå parat, billettører!

Selg meg det dere har,

selg meg av hjertens lyst,

jeg vil til verden!

Men først vil jeg og min sjel

unne oss frokostmat,

her, i ringen av gjester,

her, vendt mot soloppgangen.

Se nå glimter det til der ute!

Det er som å se en engel tumle

morgenlystig omkring.

Et og annet uhørt pussig

skal røre ved jorden også i dag.

(«Ved bredden», Gyldendal, 1985)