Å sage over greinen...

«Tesen om at litteraturen blir bedre om innkjøpsordningen blir dårligere, savner enhver begrunnelse.»

I Dagbladets spalter pågår for tiden noe som har en slags vag forbindelse med en litteraturdebatt.

Det startet da Morten Harry Olsen skrev en kronikk der han tok utgangspunkt i noe han trodde han kanskje hadde sett i en drøm. Nemlig alle landets forlagsdirektører kappspringende etter Robinson-Christers mulige kriminalroman. Med dette som sitt vitenskapelige grunnlag kom forfatteren frem til tre forslag for omstrukturering av den norske innkjøpsordningen for skjønnlitteratur: Kriminallitteraturen bør utgå, bokklubbøker bør «vurderes særskilt», og det samme bør debutanter.

Det er meget lett (og mange har allerede gjort det) å vise hvor tåpelige de konkrete forslagene er, og hvilke intolerante, meningsløse genredebatter de vil lede ut i. Man kan, om man vil (og noen har allerede gjort det), også trekke i tvil motivene til en forfatter som har skapt seg en plattform med utgangspunkt i innkjøpsordningens liberale praksis, for deretter å bygge seg opp på bokklubbsystemene og kriminallitteraturens salgbarhet. Det gir ubehagelige assosiasjoner til folk som trekker stigen opp etter seg. Videre kan man fastslå at det finnes én - og bare én - norsk krimforfatter som a) belaster innkjøpsordningen og b) er kjendis fra det ikke-litterære området. De som synes Jo Nesbøs «Rødstrupe» er en bok for dårlig for norske folkebibliotek, kan rekke hånden i været. De vil i så fall ha vanskeligheter med å begrunne hvorfor - for eksempel - Olsens egne bøker skal kjøpes inn.

Likevel blir det noe tafatt over de mange svar Olsen har fått. De kan nemlig alle sammen møtes med et tilsvar som er så billig at det er nesten gratis, det finnes i utallige varianter, det har vært gjentatt som et litani siden innkjøpsordningen var nyfødt, det har fulgt systemet som en skygge gjennom de trettifem år vi har hatt det, og det lyder for eksempel slik: «Endringer i innkjøpsordningen er helt nødvendige nå, for å opprettholde det grunnleggende i innkjøpsordningens opprinnelige målsetning: å bevare kvalitetslitteraturen.» (M.H. Olsen, Dagbladet 9.12.) Eller slik: «De tidligere debattene om innkjøpsordningen har vært fattige på konkrete og gjennomførbare forslag, og et sted må man begynne...» (M.H. Olsen, Dagsavisen 23.12.)

Altså: Vi må gjøre noe med den norske innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Det er et udiskutabelt premiss, det er en åpenbar forutsetning, det er en selvfølge så innlysende at man knapt trenger å begrunne det. Det kommer nemlig ut en masse bøker i Norge som ikke er særlig gode. (Det er lett å dokumentere.) Det kommer videre ut en masse bøker som ikke har særlig mange lesere (også lett å dokumentere), samt endel høykommersielle utgivelser som ikke trenger offentlig understøttelse (enda lettere). Det finnes her en støtteordning for skjønnlitteratur, og (selv om det er litt vanskeligere å dokumentere) vi kan ta sjansen på at det er støtteordningens skyld at de dårlige, uinteressante eller kommersielle bøkene ser dagens lys. Vi må med andre ord finne en måte å strupe den norske innkjøpsordningen på. Ellers, nemlig, bruker vi skattebetalerpenger på steder der det ikke var meningen. I så fall kan Fremskrittspartiet komme og ta pengene fra oss.

Deler av den norske litterære offentlighet ris av en intens, masochistisk vilje til å gjøre tilværelsen vanskelig for seg selv, til å komme de kulturfiendtlige blåruss i forkjøpet, til å være de første til å kappe i sine egne støtteordninger, om ikke for annet, så «av hensyn til litteraturen». Det er de middelaldrende menns evig repeterte refreng: Dagens litteratur er flat og utvannet, kjedelig og uinteressant, ganske annerledes enn i min ungdom. Dengang var det verd å støtte det unge og uprøvde. Nå, derimot: «Rekruttering er idag ikke et problem i bokbransjen, tvert om kan det diskuteres om ikke overetablering er et legitimt begrep å bruke.» (M.H. Olsen, Dagbladet 9.12.)

Tesen om at litteraturen blir bedre om innkjøpsordningen blir dårligere, savner enhver begrunnelse. Innkjøpsordningen utgjør i dag under 1% av den totale bokomsetningen i Norge. All den «lettvinthetens tyranni» som bekymrer kritikerne - pratsomme kjendisbøker, overflatiske og glinsende kaffebords-verk, kongeskvalder og ukebladlitteratur mellom stive permer - den lever sitt eget, selvfinansierte liv, milevidt fra skattebetalernes pengesekk. Det kommer til å være like mange, eller like få, slike bøker selv om kvalitetslitteraturen får dårligere kår. Om noen skulle få den usedvanlig teite idé å plage Christer Falck med pengesjekk og forlagskontrakt, vil de gjøre det uanfektet av hvor mange unge poeter som kanaliseres til bibliotekshyllene.

Det spørsmålet man ikke har stillet seg er åpenbart: For hvem - eller for hva - er innkjøpsordningen? Den fungerer riktig nok som en støtteordning for forlag, forfattere og bibliotek. Men alle disse kunne blitt hjulpet mer effektivt og langt billigere, om man sendte pengene direkte. Forfatterne kunne fått stipendier, forlagene bedriftsstøtte og bibliotekene økte innkjøpsbudsjett. Alle ville blitt like rike, og den som ikke klarer å heve hodet over pytten der de norske litterære aktører skvalper rundt og skjeller hverandre ut, ville kanhende ikke merket forskjell. Men innkjøpsordningen har faktisk et ganske annet siktemål. All denne subsidieringen er bare sideeffekter.

Ved å opprette en «kunstig leserskare», ved - med et tilnærmet genialt grep - å skape det litterære nedslagsfelt vi mangler i et land på størrelse med en bydel i Beijing, har man klart å skaffe seg en stor og levekraftig litteratur, vokst fram under den toleranse bare et mangfoldig og kritisk marked ellers hadde kunnet gi. Staten har rett og slett - i en historisk epoke da staten tok seg tid og råd til å tenke på slikt - innsett at en nasjon verd navnet, trenger en nasjonal litteratur. Innkjøpsordningen er ikke støtte til utøvere eller brukere, det er en støtte til selve litteraturen. Og det har virket. Norsk skjønnlitteratur i dag er ikke en traurig samling lettvinte og høykommersielle bokklubbestselgere, like lite som det er en smal og utilgjengelig teig for spesielt interesserte skjønnånder. Begge deler er gamle myter, så godt innarbeidet i den almene mistenksomhet at de kan lanseres uten begrunnelse. (Trass i at de står i direkte opposisjon til hverandre.) Sannheten er at dagens norske litteratur - kriminallitteraturen iberegnet, debutantene og bokklubbøkene iberegnet - står på et høydepunkt de fleste europeiske land misunner oss. Gullalderen er nå. Og det kan ene og alene tilskrives innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur.

Heller enn å kappes med Frp i kulturell gnitenhet, og spørre seg hvordan vi skal svekke dette byggverket, burde vi spørre oss hva vi skal gjøre for å bevare det. Nøkkelen til innkjøpsordningens udiskutable suksess ligger nemlig i toleransen. Ved å ha en inkluderende innkjøpspolitikk, der man har tatt seg tid og råd til å rekruttere og utvikle forfatterskap og retninger som ellers ville ha blitt møtt med skeptiske avslag, har man fått det aldeles uventede: en norsk litteratur som blir lest, diskutert, skjelt ut og bejublet, fra Karasjok til Katmandu.

Det er riktig at Kulturrådet av og til har strevd med å holde deler av ordningenes budsjetter. (Hvilke institusjoner gjør ikke det?) I enkelte år har man hatt et overforbruk mellom 3 og 5%. Derfra til å trekke konklusjoner som leder oss ut i en underminering av landets uten sammenlikning best fungerende kulturstøtte, er absurd.

Og det er en meningsløs påstand at dette systemet er i ferd med å «bli for dyrt». Statens innkjøp av ny norsk skjønnlitteratur for voksne utgjør halvparten av den samme statens støtte til de frivillige skytterlag. Det er mindre enn prisen på en kilometerlang veistump. Kulturlivets aktører gjør seg selv til maktens klovner, om de - i frykt for at bevilgerne skal prioritere asfaltleggeri eller skytterlagsstøtte høyere enn det litterære pusleri Hamsuns arvtagere steller med - ønsker å komme budsjettkuttene i forkjøpet.